Rolf Roscher Lund

Dette er en uniform etter Rolf Roscher Lund (1917–1997), norsk offiser og etterretningsmann, og nevø av Ragnvald Alfred Roscher Lund som var generalmajor og særlig kjent for sitt arbeid innen etterretning i det norske forsvaret.

Under krigen gikk Rolf fra illegalt arbeid i Bergen til tjeneste i de norske styrkene i Storbritannia. Etter krigsskole i London ble han tilknyttet FO-2, hvor han arbeidet sentralt i etterretningstjenesten i eksil. Våren 1945 deltok han i oppbyggingen av sambandsnett for Milorg, og etter og etter krigen bidro han blannt annet til oppbyggingen av norsk sikkerhets- og etterretningstjeneste.

Fra flukt til offisersutdanning

Rolf Roscher Lund tjenestegjorde før krigen som gardist. Under okkupasjonen deltok han i illegalt arbeid i Bergen og var også involvert i XU. Høsten 1941 flyktet han fra Vestlandet til Shetland i en fiskeskøyte.

Han var blant de 38 personene som 22. oktober 1941 gikk om bord i motorskøyten «Duen» med kurs for Shetland, og siden Storbritannia. Båten, en 49 fots motorskøyte anskaffet gjennom Bruns-gruppen ved Bjarne S. Thorsen, var gjort klar ved Gravdal Skipsbyggeri på Sunde før avgang. Om bord var flere med tilknytning til motstandsarbeid, blant annet fra Kristian Stein-organisasjonen, og flere var ettersøkt etter tyske razziaer i Bergen.

Overfarten foregikk under krevende forhold, preget av uvær, mangelfulle navigasjonsmidler og motorstans, hvor deler av navigasjonen måtte gjennomføres etter stjernene. Etter flere døgn til sjøs nådde de frem til Shetland 25. oktober, hvor de gikk i land ved Sumburgh Head. I tråd med rutinene for englandsfarere ble gruppen deretter sendt videre via Lerwick og Aberdeen til London for registrering og avhør.

I 1942–1943 gjennomførte Roscher Lund krigsskoleutdanning i London. Dette kullet omtales som et av de mest særpregede i Krigsskolens historie, preget av kadetter med svært ulik bakgrunn, men med felles erfaringer fra krigsårene. Flere hadde deltatt i felttoget i 1940, og mange skulle senere gjøre tjeneste både under og etter krigen.

Skolen ble opprettet som følge av et akutt behov for norske offiserer i eksil, både til den videre krigføringen og til gjenoppbyggingen av forsvaret etter frigjøringen. Regjeringen besluttet derfor i juni 1942 å etablere en krigsskole utenfor Norge.

Av 239 søkere ble 74 tatt opp. De fleste kom fra brigaden i Skottland, mens øvrige hadde bakgrunn fra blant annet Island, Hærens flyvåpen og kystartilleriet. Utdanningen var komprimert til ett år, fra 30. oktober 1942 til 30. oktober 1943, med hovedvekt på militære fag. Skolen holdt til i Kensington Palace Gardens i London.

Etterretningstjenesten i London

Etter krigsskolen ble han tilknyttet etterretningstjenesten og tjenestegjorde som løytnant og avdelingssjef ved FO-2 (Forsvarets Overkommando, annen avdeling) i London. Han var tilknyttet Troppekontoret i to perioder: først i åtte måneder fra november 1943 til juni 1944, og senere ved en formidlingssentral fra september 1944 til januar 1945. Her ble han holdt løpende orientert om all inn- og utgående rapportering ved kontoret, noe som plasserte ham sentralt i informasjonsflyten innen den norske etterretningstjenesten i eksil.

Under krigen var XU en sentral etterretningsorganisasjon underlagt FO-2. Organisasjonen hadde forbindelser til Stockholm gjennom Militærkontoret (Mi-2) ved den norske legasjonen, ledet av Ørnulf Dahl. Av sikkerhetsmessige hensyn var XU delt inn i distrikter med egne ledere. Hovedoppgaven var å fremskaffe mest mulig pålitelig informasjon om den tyske krigsmakten i Norge, som via Oslo og Stockholm ble videreformidlet til FO-2 i London.

Operativ tjeneste i Norge 1945

Mot slutten av krigen fikk Roscher Lund operative oppgaver i Norge. Etter kurs i regi av Kompani Linge ble han 27. mars 1945 fløyet til Stockholm. Derfra tok han seg via Båhuslän, Oslofjorden til Tjøme og videre til Oslo, hvor han ble knyttet til Milorgs sentralledelse (S.L.). Her arbeidet han blant annet med å bygge opp sambandsnett gjennom det såkalte Radionett III, som skulle knytte sammen Milorg-baser og distrikter i store deler av landet. I motsetning til Radionett II, som opererte innenfor distriktene, var dette et mer overordnet samband. Planene omfattet også forbindelse til Helgeland, Trøndelag, Nord-Rogaland og deler av Hordaland, men dette lot seg i stor grad ikke gjennomføre før krigens slutt.

Etterkrigstid og omstilling

Etter frigjøringen 8. mai 1945 ble FO-2 etablert med norsk hovedkvarter i Rådhusgata 8 i Oslo, med staber overført fra London og Stockholm.

I årene 1945–1946 var etterretningstjenesten preget av omstilling. Krigstidens illegale organisasjoner og agentgrupper ble avviklet, og mange etterretningsoffiserer gikk inn i Screeningskorpset. I samarbeid med britiske Field Intelligence Units deltok disse i avhør av tysk militært og sivilt personell, samt i overføring av arrestkategorier til Etterstad leir i Oslo. Unge offiserer fikk også oppdrag med å eskortere krigsforbrytere til Tyskland.

Samtidig ble det bygget opp mer systematiske strukturer innen sikkerhets- og etterretningstjenesten. Gjennom stabskurser fikk offiserer innsikt i fremmede lands etterretningsorganisasjoner, samt metodikk og teknikk. Arbeidet omfattet også forebyggende sikkerhetstjeneste, inkludert dokumentbehandling, lagring og distribusjon. Denne virksomheten bidro senere blant annet til å avdekke sovjetiske avlyttingsinstallasjoner ved den norske ambassaden i Moskva.

Innenfor denne utviklingen hadde Roscher Lund en rolle i den tidlige organiseringen av kontraspionasje. Han var den første sjefen for kontraspionasjekontoret i Andreas Lerheims avdeling, men vendte relativt raskt tilbake til Hæren. Etter hvert som samarbeidet med politiet ble styrket, ble behovet for et eget kontraspionasjekontor redusert.

Nye trusselvurderinger etter krigen

Parallelt ble etterretningstjenestens fokus gradvis dreid mot nye trusselvurderinger. I 1946–1947 utarbeidet Roscher Lund en større studie om kommunistisk aktivitet i Norge i perioden juni 1945 til desember 1946. Studien tok utgangspunkt i en vurdering av sovjetisk etterretning og mulige infiltrasjonsforsøk i Norge og Vest-Europa mot slutten av krigen.

Undersøkelsen pekte på flere mulige grupper innen et slikt bilde: tidligere kurérer, frontkjempere, krigsfanger, kommunistisk orienterte sjøfolk og personer innen statsapparatet. I tillegg ble det vist til påvirkning gjennom fagforeninger, media og forsvaret.

Sjøfolk ble viet særlig oppmerksomhet. Rundt 1947 ble det etablert en ordning der opplysninger om norske sjømenn ble delt med USA i forbindelse med visumsøknader. Bakgrunnen var en oppfatning av at sjømannsyrket kunne gi muligheter for smugling, kurérvirksomhet og politisk påvirkning.

I en bredere strategisk vurdering ble Norges lange kystlinje og store handelsflåte fremhevet som forhold som gjorde landet særlig interessant. Erfaringene fra krigen, der Nortraship hadde hatt en sentral rolle, bidro til å forsterke dette perspektivet.

Roscher Lund vendte tilbake til Hæren omkring 1947–1948, hvor han tjenestegjorde resten av sitt yrkesliv. Han gikk av ved nådd aldersgrense 1. februar 1982 som major.

Harald Haraldsson-saken – etterspill og revurdering

Saken mot den tidligere XU-agenten Harald Haraldsson illustrerer utfordringene i overgangen mellom krigstidens illegale virksomhet og etterkrigstidens rettsoppgjør. Under krigen drev Haraldsson trykkerivirksomhet i tyskernes tjeneste, samtidig som han utførte omfattende etterretningsarbeid for XU på oppdrag fra London og Stockholm. Etter krigen ble han likevel ilagt bøter for økonomisk landssvik.

På 1990-tallet ble saken tatt opp på nytt med sikte på en mer fullstendig vurdering av hans virksomhet. I denne sammenhengen bekreftet Rolf Roscher Lund, som under krigen tjenestegjorde i etterretningstjenesten i London, at han hadde mottatt informasjon fra Haraldsson. Opplysningene ble vurdert som svært verdifulle, blant annet knyttet til tyske militære installasjoner.

Roscher Lund pekte på at Haraldsson tidlig hadde redegjort for sin virksomhet overfor etterretningstjenesten, men at saken likevel utviklet seg uheldig. Han mente også at det var manglende forståelse hos politimyndighetene for betydningen av etterretningsarbeidet, og at dette bidro til utfallet.

Den senere gjennomgangen av saken avdekket bredere problemstillinger knyttet til rettsoppgjøret, særlig utfordringer med å dokumentere hemmelig arbeid. Etter hvert ble landssvikreaksjonen opphevet, og Haraldsson ble anerkjent for sin innsats i motstandsbevegelsen.