Odd Birkenes

Dette en båtlue etter Odd Birkenes (Birkenæs), som under krigen deltok under Operation Performance i 1942. Etter å ha kommet seg over til Storbritannia gikk han inn i de norske styrkene i eksil, ble tilknyttet Kompani Linge, hoppet ut over Nordmarka i 1944 og tjenestegjorde senere i Tysklandsbrigaden. Båtluen fikk han utlevert i England under krigen.

Operation Performance og B.P. Newton

For å komme seg til England tjenestegjorde Birkenes som messegutt om bord på tankskipet B.P. Newton under utbrytningsaksjonen fra Göteborg i 1942, kjent som Operation Performance. Våren 1942 lå flere norske handelsskip internert i svenske havner etter det tyske angrepet på Norge i 1940. De norske og britiske myndighetene ønsket å få skipene over til Storbritannia, både for å styrke den allierte handelsflåten og få over personell som kunne delta videre i krigen.

Den 31. mars 1942 gikk ti norske skip ut fra Göteborg med kurs for Storbritannia. Om bord var også ekstramannskaper og personell plukket ut av den norske legasjonen i Stockholm, personer som kunne være nyttige i den videre krigsinnsatsen. Utbrytningen utviklet seg raskt til en katastrofe. Tyske fly og marinefartøyer ventet på skipene ute i Skagerrak, og flere av fartøyene ble senket eller tvunget tilbake til Sverige. Av de ti skipene var B.P. Newton blant de to som klarte å komme seg over til Storbritannia. Totalt kom 124 av 471 personer seg over. 19 personer mistet livet under utbrytningen, mens 235 havnet i tysk fangenskap. Flere av disse endte som Nacht und Nebel-fanger, og totalt døde 43 av deltakerne senere i tysk fangenskap.

Kompani Linge og Farnborough III

Birkenes kom seg over til Storbritannia og gikk 20. april 1942 inn i den norske hæren i Storbritannia. Han ble senere tildelt Krigsmedaljen for innsatsen under utbrytningen. I Storbritannia gikk han inn i de norske styrkene i eksil og ble etter hvert tilknyttet Kompani Linge.

Han var en del av gruppen Farnborough III, som besto av løytnantene Erling Welle-Strand, Knut Egil Nordahl og Odd Birkenes, samt sersjantene Hans Engebretsen og Arne Christiansen. Natten til nyttårsaften 1944 hoppet gruppen ut over Stormyra øst for Harestua. Christiansen brakk ankelen under landingen og måtte tilbringe de første ukene i Norge på sykehus.

Finn Ramsøy var sjef for slippgjengen som tok imot lastene fra de to flyene. I alt ble det sluppet 49 skjermer i fem runder fra høyder mellom 400 og 700 fot. Ramsøy beskrev senere hvordan det nærmest var et under at ikke flere i området reagerte på støyen fra operasjonen.

Instruksjonsvirksomheten i D.13

Etter å ha hoppet ut over Nordmarka 30. desember 1944 fikk løytnant Odd Birkenes en sentral rolle i oppbyggingen av Milorgs instruksjonsvirksomhet i Stor-Oslo. Under dekknavnet «Sofus» ble han utnevnt til instruksjonssjef i Distrikt 13 (D.13), det største og viktigste Milorg-distriktet i landet.

Bakgrunnen for satsingen var behovet for å profesjonalisere motstandsbevegelsen i krigens sluttfase. Sammen med blant andre Svein Blindheim, William Houlder og andre sentrale instruktører var Birkenes med på å bygge opp et mer systematisk opplæringsapparat. Ifølge samtidige rapporter instruerte disse flere hundre Milorg-jegere, som deretter førte kunnskapen videre ute i lagene og troppene.

Birkenes og Hans Engebretsen sto blant annet for opplæring i bruk av våpen og sprengstoff, hovedsakelig for befalet i beskyttelsesgruppene. De sørget også for praktisk trening på Svartåsen seter øst for Roa. Området lå ikke langt fra de tyske forlegningene på Trandum og Gardermoen, hvor skyting og øvelser var vanlig, noe som gjorde det lettere å unngå oppmerksomhet.

Dette fikk stor betydning vinteren 1944–45, da Milorg i Oslo-området gikk over til mer aktiv sabotasjevirksomhet mot tyske mål. Distriktet gjennomførte på denne tiden flere aksjoner mot blant annet drivstofflagre, verksteder og militære installasjoner. Først i februar og mars 1945 fikk D.13 tilgang på større mengder instruksjonsvåpen, noe som lenge hadde begrenset opplæringen.

I en rapport datert 1. april 1945 beskrev Birkenes målet med instruksjonsarbeidet slik: «Å gi jegerne i samtlige områder en ensartet og best mulig opplæring på kortest mulig tid.»

Undervisningen var organisert etter faste kursplaner og omfattet blant annet taktikk, våpenopplæring og sprengningslære, i tillegg til felttrening ute i skog og mark. Opplæringen ble gjennomført i flere ledd, hvor instruksjonssjefer utdannet gruppe- og troppssjefer, som igjen førte kunnskapen videre til lagførere og jegere. På denne måten forsøkte Milorg å bygge opp en mest mulig profesjonell organisasjon under illegale forhold.

Etter frigjøringen fortsatte Birkenes i Forsvaret frem til pensjonsalder. Han tjenestegjorde blant annet i Tysklandsbrigaden, hvor han var sjef for KPB i 1. bataljon i brigade 512.

Tysklandsbrigaden og brigade 512

Brigade 512 representerte en mer modernisert fase av Tysklandsbrigaden. Da brigaden rykket inn høsten 1951, var erfaringene fra de tidligere kontingentene tatt med videre i organisering, utdanning og materiell. Brigaden ble satt opp våren 1951 med personell fra store deler av landet, og flere avdelingstyper ble reorganisert. Blant annet ble den tidligere sykkel- og skieskadronen erstattet med et luftvernbatteri utstyrt med 40 mm Bofors-kanoner, samtidig som panservernet ble styrket.

Transportene til Tyskland ble gjennomført høsten 1951, delvis med «Kronprins Olav», mens hovedforflytningen gikk under kodeordet «TRYGVE». I Tyskland ble avdelingene fordelt på ulike garnisoner i Schleswig-Holstein, blant annet i Schleswig, Husum og Rendsburg.

Hverdagen var preget av omfattende øvelser og feltliv, særlig på øvingsområdet Sennelager, hvor soldatene trente på patruljetjeneste, samband, minekrig og større bataljonsøvelser i samarbeid med britiske avdelinger. Vinteren 1952 deltok brigaden i større feltøvelser sammen med britiske styrker. Tjenesten var fysisk krevende, med lange perioder ute i felt under vanskelige værforhold og med slitt materiell.

Brigade 512 var også en del av overgangen mot mer NATO-standardisert utrustning, selv om brigaden fortsatt i stor grad benyttet britisk materiell og ammunisjon.

Hjemtransportene våren 1952 foregikk under kodeordet «KON TIKI».