Michael Angell Salomonsens historie fører oss fra felttoget i Norge i 1940, via fluktforsøk og opphold i Sverige, til militær tjeneste i Storbritannia, Island og senere Tysklandsbrigaden.

Han var politimann, offiser og toppidrettsutøver, og krigsårene skulle føre ham gjennom en rekke svært forskjellige oppgaver. Etter å ha deltatt i kampene våren 1940 forsøkte han å komme seg ut av det okkuperte Norge, først sjøveien og senere over grensen til Sverige. Derfra deltok han i det dramatiske forsøket med kvarstadbåtene før han til slutt nådde Storbritannia.

I britisk tjeneste fulgte omfattende militær utdanning og instruktørtjeneste. Han trente amerikanske styrker i vinterkrigføring på Island, tjenestegjorde ved Royal Welch Fusiliers og ble trukket tilbake bare dager før D-dagen. Senere ble han troppssjef i 1. Norske Fallskjermkompani og instruktør for de norske styrkene i Sverige.

Etter frigjøringen fortsatte Salomonsen som yrkesoffiser. Blant annet tjenestegjorde han som kompanisjef i to kontingenter av Tysklandsbrigaden og senere i Brigade Nord.

Bakgrunn, utdanning og idrett

Michael Angell Salomonsen var ansatt ved Oslo politikammer fra 1936 og tjenestegjorde der frem til våren 1941. Han hadde militær utdanning fra befalsskole i 1935, tjenestegjorde ved ulike skoler som sersjant og ble beskikket fenrik i 1937. Han hadde også utdanning fra Statens Gymnastikkskole.

Ved siden av politi- og militærtjenesten var Salomonsen en av landets fremste og mest allsidige friidrettsutøvere. Han ble flere ganger Norgesmester, blant annet i mangekamp, spydkast og stavsprang. I 1938 ble han Norgesmester i både femkamp, tikamp og spydkast. Han oppnådde blant annet 64,15 meter i spydkast og 3,80 meter i stavsprang.

Oslopolitiet hadde på denne tiden et sterkt idrettsmiljø, og for Salomonsen skulle den fysiske bakgrunnen senere få stor betydning også i den militære tjenesten.

Felttoget i 1940

Da Norge ble angrepet 9. april 1940, var Salomonsen fortsatt ansatt i Oslo-politiet. Politimester Welhaven hadde en avtale med Forsvarsstaben om 30 dagers utsettelse med fremmøte ved mobilisering for mange av de yngre politifolkene med befalsutdanning.

Salomonsen var likevel blant dem som kom seg ut av hovedstaden allerede 9. april. Sammen med tre andre politikonstabler dro han på ski gjennom Nordmarka.

Han deltok deretter i felttoget, blant annet i kampene ved Stryken. Kampene i Lunner besto av en serie oppholdende kamper fra Stryken og Harestua til Grua i perioden 14.–17. april 1940. Her stod norske styrker, blant annet fra Infanteriregiment nr. 6 og Dragonregiment nr. 2, mot fremrykkende tyske avdelinger.

For Salomonsen ble felttoget begynnelsen på en krigstid som skulle bringe ham stadig lenger bort fra polititjenesten i Oslo.

Fluktforsøket i 1941

Våren 1941 sluttet Salomonsen seg til en gruppe på ti politifolk som ønsket å ta seg til England. Blant deltakerne var Otto Berg, fotballspilleren Kristian Henriksen og idrettsmennene Thorbjørn Hoff og Arne Heimsjø. Senere sluttet også Dagblad-journalisten Asbjørn Barlaup seg til gruppen.

Salomonsens bror Ivar var ikke selv en del av gruppen, men bistod under forberedelsene. En baker Andersen, som var nabo til Grønland politistasjon, skaffet dessuten gruppen 10 000 kroner som kunne brukes dersom de måtte kjøpe båt.

Mennene tok seg i mindre puljer via Heimdal utenfor Trondheim og videre med buss til Vinjeøra. Derfra fulgte en omkring 35 kilometer lang fjelltur til Aure.

Etter avtale med Forsvarets overkommando i London skulle en ubåt hente dem ved de ytterste skjærene ved Veidholmen utenfor Smøla natt til 24. juni 1941.

Ubåten kom imidlertid ikke.

Gruppen ventet i flere dager uten resultat før de til slutt bestemte seg for å forsøke å nå Shetland på egen hånd. De fikk tak i to 200-liters parafinfat og la ut i båt. Salomonsen hadde erfaring med motoren og fungerte som maskinist sammen med Arne Heimsjø.

Utpå morgensiden, da båten var kommet et godt stykke til havs, ble den oppdaget av et tysk fly og beskutt. Flyet gjennomførte gjentatte angrep før det forsvant i retning Ørlandet. Mennene tok ned en støpejernsdel fra byssa og fordelte den mellom seg som improvisert beskyttelse.

Ingen ble skadet, men ett av parafinfatene ble truffet. Før skaden kunne repareres, var fatet nesten tomt, og motoren stanset.

Gruppen måtte oppgi forsøket og vende tilbake til Norge. De fleste gikk i land ved Hustadvika, mens «maskinistene», Salomonsen og Heimsjø, tok båten tilbake til Aure.

Et nytt samlingssted ble etablert i Lånke i Stjørdalen, hvor gruppen håpet å få kontakt med London og organisert et nytt ubåtforsøk. Dette lyktes heller ikke. Mennene var nå ettersøkt og kunne ikke lenger opptre åpent. Flere arbeidet derfor en periode som gårdsarbeidere i området.

Da høsten kom, bestemte gruppen seg for å ta seg over til Sverige. Ivar Salomonsen bistod blant annet med å skaffe vinterklær. Mennene fikk tykt undertøy, ullstrømper, gensere, anorakker og skistøvler før de la ut.

Underveis mot Selbu møtte de flere fjellbønder som forstod hva som var i ferd med å skje. Deretter tok gruppen seg samlet over fjellet og inn i Sverige.

Sverige og idretten

Også under oppholdet i Sverige fortsatte Salomonsen å markere seg som idrettsmann.

I Stockholm ble det i 1942 arrangert en forløper til de senere norske krigsmesterskapene i friidrett. Stevnet ble lagt til dagene omkring kong Haakon VIIs 70-årsdag, og Salomonsen vant kongepokalen.

Han vant også diskos med 40,13 meter og spydkast med 62,03 meter og mottok Idrettsfrontens pokal.

Oppholdet i Sverige skulle imidlertid ikke bli langvarig. Salomonsen ønsket videre til Storbritannia for å delta aktivt i krigen, og våren 1942 fikk han en ny mulighet.

Kvarstadbåtene

Etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940 befant rundt 30 norske handelsskip seg i svenske havner. Fartøyene ble liggende i såkalt kvarstad, et uttrykk knyttet til det svenske «stanna kvar», altså at skipene måtte bli liggende der de var.

Den norske eksilregjeringen fikk etter hvert adgang til å rekvirere skipene, men arbeidet med å få dem ut av Sverige møtte sterk motstand fra tysk side. Tyskland la betydelig press på svenske myndigheter for å hindre at fartøyene kom de allierte til gode. Enkelte skip klarte likevel å ta seg til Storbritannia i 1941.

I 1942 ble det gjort nye forberedelser for å få flere av skipene ut. Fartøyene ble lastet med varer av stor betydning for den allierte krigsinnsatsen, og blant mannskapene og passasjerene var norske flyktninger som oppholdt seg i Sverige.

Mange hadde militær bakgrunn, og flere befal ble tatt ut gjennom den norske legasjonen med sikte på videre tjeneste i Storbritannia.

Planleggingen foregikk under stort hemmelighold. Tysk etterretning fikk imidlertid mistanke om hva som var under forberedelse, og fra tysk side ble det gjort flere forsøk på å hindre avreisen.

Den 17. mars 1942 konkluderte en svensk domstol med at skipene stod fritt til å seile.

Utbruddet fikk det britiske kodenavnet Operation Performance og ble satt i verk 31. mars 1942. Ti norske skip forlot Göteborg-området med kurs for Storbritannia. De seilte ut med mellomrom, blant annet for å dra størst mulig nytte av mørket og de vanskelige værforholdene.

Farene var betydelige. Tyske sjø- og luftstyrker var varslet og stod klare til å gripe inn dersom skipene ble oppdaget. Samtidig hadde fartøyene ligget i et nøytralt land og kunne derfor ikke åpent utrustes som væpnede handelsskip mens de lå i svensk havn. Våpen og ammunisjon som skulle brukes under overfarten, måtte bringes om bord i hemmelighet.

M/S Lionel

Michael Salomonsen var blant nordmennene som deltok i utbruddsforsøket. Han gikk om bord på M/S Lionel, et handelsskip på omkring 8000 tonn.

Om bord var det blant annet to Colt-mitraljøser, og Salomonsen og Arne Heimsjø hadde oppgaven som skyttere.

Under forsøket kom Lionel i kontakt med et tysk fartøy. Ifølge Ivar Salomonsens senere beretning klarte Salomonsen og Heimsjø med mitraljøsene å holde fartøyet på avstand inntil Lionel igjen var kommet tilbake til svensk farvann.

Dermed mislyktes også Salomonsens andre forsøk på å nå Storbritannia.

Først senere samme år lyktes det. I løpet av august–september 1942 kom han og flere av kameratene fra fluktforsøket året før over til Storbritannia.

Militær tjeneste i Storbritannia

Salomonsens videre krigstjeneste var preget av omfattende utdanning og tjeneste ved norske, amerikanske og britiske avdelinger.

Fra 25. desember 1942 til 10. januar 1943 var han ved Hærens skole- og øvingsavdeling, HSØ, i Skottland. Deretter ble han sendt til Island.

Tjeneste på Island

Fra 11. januar til 28. juli 1943 tjenestegjorde Michael Angell Salomonsen på Island. Med unntak av perioden 3.–31. mars, da han var elev ved US Tactical School, var han tilknyttet den amerikanske hæren.

Tjenesten inngikk i den norske instruktørvirksomheten som var bygget opp for å gi allierte styrker opplæring i vintertjeneste. Norske offiserer og soldater hadde allerede fra 1941 undervist britiske styrker, og da USA overtok hovedansvaret for forsvaret av Island, ønsket amerikanerne å videreføre virksomheten.

Salomonsens konkrete oppgaver er beskrevet i en uttalelse fra oberst Kolbjørn Spilhaug, som tjenestegjorde sammen med ham på Island.

Ifølge Spilhaug arbeidet Salomonsen som skiinstruktør for amerikanerne i perioden januar–mai 1943. I tillegg bistod han med kløvtrenet som fraktet proviant og utstyr fra den såkalte Base Camp og opp til treningsleiren i fjellet. Avstanden mellom leirene var omkring ti kilometer, med en stigning på rundt 1000 meter.

Forholdene kunne være krevende, med store temperatursvingninger, kraftige snøstormer og trening i værutsatte fjellområder.

Spilhaug ga Salomonsen en svært god vurdering. Han fremhevet at Salomonsen utførte de oppgavene han ble pålagt med energi og dyktighet, håndterte strabasene uten å spare seg selv og var villig og lett å samarbeide med.

Oppholdet besto ikke utelukkende av instruktørtjeneste. Fra 3. til 31. mars gjennomførte Salomonsen utdanning som elev ved US Tactical School før han igjen ble tilknyttet US Army.

Den norske vinterutdanningen fikk etter hvert et betydelig omfang. I løpet av vintrene 1942–43 og 1943–44 ble omkring 3000 amerikanere utdannet. Medregnet den tidligere utdanningen av britiske styrker hadde norske instruktører direkte utdannet omkring 4000 allierte soldater og befal i vintertjeneste da virksomheten ble avsluttet våren 1944.

For Salomonsen ble oppholdet på Island avsluttet 28. juli 1943. Allerede dagen etter begynte han på taktisk kurs ved HSØ.

Instruktør og videre utdanning ved HSØ

Fra 29. juli til 28. august 1943 var Salomonsen elev ved HSØs taktiske kurs. Deretter tjenestegjorde han fra 29. august til 21. november som instruktør ved Treningsgruppen for befal.

Treningsgruppen skulle blant annet utdanne norske offiserer til samarbeid med allierte styrker og til mulige oppgaver som forbindelsesoffiserer ved en eventuell invasjon av Norge. Offiserene hadde svært forskjellig militær bakgrunn, og utdanningen omfattet blant annet britisk organisasjon, våpen og taktikk.

For mange av de yngre offiserene kunne tilværelsen være frustrerende. De ønsket aktiv innsats i krigen, men opplevde at de manglet klare operative oppgaver. Dette bidro til et press for å få norske offiserer utplassert ved britiske avdelinger.

Etter instruktørtjenesten gjennomførte Salomonsen ytterligere kurs. Fra 22. november til 9. desember 1943 var han elev ved et kurs ved HSØ, og fra 10. til 31. desember fulgte et street fighting-kurs.

Administrativt ble han 1. desember overført til Krigsskolen.

Selection Board

I 1943 åpnet norske myndigheter for at norske offiserer kunne lånes ut til britiske avdelinger.

Omkring 80 norske offiserer ble sendt til det britiske Selection Board, hvor de gjennomgikk en rekke opptaksprøver. Rundt halvparten ble godkjent.

Salomonsen var blant disse.

Han ble sendt til Krigsskolens forlegning i London i påvente av videre tjeneste, med sikte på tilknytning til blant annet Royal Welch Fusiliers.

Ordningen ga imidlertid ikke de resultatene mange av offiserene hadde håpet på. Avtalen med britene bygget på en tre måneders gjensidig prøvetid. Samtidig forbeholdt norske myndigheter seg retten til å tilbakekalle offiserene ved behov.

Dette skapte usikkerhet hos britene, som risikerte å miste personell de hadde investert tid i. Mange britiske avdelinger var derfor lite villige til å gi de norske offiserene faste stillinger eller integrere dem fullt ut.

Av nærmere femti offiserer som gikk videre i ordningen, var det til slutt bare femten som ble værende i britisk tjeneste.

Salomonsen var blant dem som faktisk fikk tjenestegjøre ved en britisk avdeling.

Den 1. januar 1944 ble han beskikket som vernepliktig løytnant i Hæren. Samme dag begynte hans første registrerte tjenesteperiode ved Royal Welch Fusiliers.

Royal Welch Fusiliers og D-dagen

Salomonsen tjenestegjorde ved Royal Welch Fusiliers i flere perioder våren 1944.

Den første varte fra 1. januar til 2. februar. Deretter gjennomførte han et britisk våpenkurs fra 3. til 22. februar før han vendte tilbake til regimentet 23. februar.

Fra 6. til 20. april gjennomførte han et britisk Battle Course. Allerede dagen etter var han tilbake ved Royal Welch Fusiliers, hvor han tjenestegjorde frem til 2. juni.

Tilknytningen til regimentet strakte seg dermed over flere måneder og ble kombinert med britisk våpen- og kamputdanning.

Tjenesten førte ham helt frem mot invasjonen av Normandie.

Ivar Salomonsen fortalte senere at Michael og den norske offiseren Neerland var blitt tatt om bord på et britisk skip ved Kanalkysten umiddelbart før D-dagen. De hadde fulgt Royal Welch Fusiliers, men ble trukket tilbake fordi Forsvarsstaben hadde bestemt at norske hæroffiserer skulle forbeholdes en eventuell invasjon av Norge.

Tjenesteoversikten støtter tidsforløpet i denne beretningen. Salomonsens siste registrerte dag ved Royal Welch Fusiliers var 2. juni, og fra 3. juni var han igjen registrert ved HSØ i Skottland.

Han ble dermed trukket tilbake bare tre dager før D-dagen 6. juni 1944.

Tilbake ved HSØ

Fra 3. juni til 10. juli 1944 var Salomonsen igjen ved HSØ i Skottland, nå som troppssjef. Fra 11. juli til 10. august var han nestkommanderende i kompani.

Fra 11. til 21. august gjennomførte han dessuten et britisk landgangskurs.

Samtidig viser tjenesteoversikten at han fra 10. august var ført som troppssjef i 1. Norske Fallskjermkompani.

Fallskjermkompaniet

Den norske fallskjermutdanningen i Storbritannia hadde begynt sommeren 1941, da de første norske soldatene ble sendt til den britiske fallskjermskolen på Ringway ved Manchester.

Våren 1942 ble det besluttet å opprette et eget norsk fallskjermkompani. Avdelingen ble formelt etablert 25. april samme år med kaptein Edward Dycker som sjef og løytnant Ole Jacob Bangstad som nestkommanderende. Bangstad overtok senere selv kommandoen.

Fallskjermkompaniet ble gjennom krigen nært knyttet til britiske luftbårne styrker. Avdelingen gjennomførte omfattende fallskjerm-, glidefly- og feltutdanning etter britisk mønster. Personell fra kompaniet ble også benyttet som skiinstruktører for britiske styrker.

Til tross for den omfattende operative utdanningen ble avdelingen ikke satt inn under invasjonen av Normandie. I perioden etterpå var kompaniet igjen under norsk kommando og forlagt i Dall Camp ved Kinloch Rannoch i Perthshire.

Det var i denne fasen Salomonsen ble knyttet til kompaniet som troppssjef.

Ole Jacob Bangstad beskrev ham som en meget god troppsoffiser med gode militære kunnskaper og evne til å formidle disse på en forståelig måte. Han hadde lett for å få soldatene med seg, var åpen og grei overfor sine foresatte og tok oppgavene alvorlig.

Salomonsens idrettsbakgrunn ble også fremhevet. Bangstad karakteriserte ham som særdeles dyktig som idrettsinstruktør og trakk frem hans førsteklasses fysikk og feltdyktighet. Kompaniet var, ifølge Bangstad, godt fornøyd med ham.

Fra høsten 1944 ble Fallskjermkompaniet igjen tilknyttet 1st Airborne Division, som da var under gjenoppbygging etter Arnhem-operasjonen.

For Salomonsen ble tjenesten i kompaniet imidlertid kortvarig. I november 1944 ble han sendt videre til Sverige.

Instruktør i Sverige

Mot slutten av krigen ble deler av det norske kadrebefalet i Storbritannia disponert til andre oppgaver. En del offiserer hadde vært attasjert britiske divisjoner, men ble trukket tilbake før disse ble satt inn. I 1944–45 ble noe av kadrebefalet sendt som instruktører til Sverige, mens andre ble overført til Milorg i Norge.

Michael Salomonsen ble sammen med 14 andre offiserer spesielt utvalgt blant offiserene som da befant seg i Skottland, med oppgave å instruere de norske styrkene i Sverige.

Salomonsen kom til Sverige høsten 1944 og tjenestegjorde som instruktør for befal ved Reservepolitiet frem til 10. mai 1945.

Einar Kill beskrev Salomonsen som en dyktig offiser med et naturlig grep om en avdeling, både under føring og instruksjon. Særlig fremhevet han Salomonsens evne til å «drive» en avdeling under feltmessige øvelser.

Salomonsen ble samtidig vurdert som lojal og som en offiser som fungerte godt i samarbeid med andre.

Også her kom idrettsbakgrunnen til nytte. Kill fremhevet Salomonsens kunnskaper og ferdigheter innen idrett og mente disse gjorde ham særlig verdifull for en avdelingssjef som la vekt på kondisjonstrening og fysisk fostring. Han trakk også frem Salomonsens gode humør.

I en senere tjenesteuttalelse fra 1950 ga Kill Salomonsen sin beste anbefaling for opptakelse i yrkesoffiserskorpset.

Han avsluttet vurderingen med en klar konklusjon:

«Forsvaret har bruk for ham.»

Fra krig til fred

Etter frigjøringen ble Salomonsens tjeneste i Sverige avsluttet.

Fra 11. mai til 29. juni 1945 tjenestegjorde han som instruktør ved Hjemmestyrkene, distrikt 14.3.

Distrikt 14.3 omfattet kommunene Vang, Øystre Slidre, Vestre Slidre, Nord-Aurdal, Sør-Aurdal, Etnedal, Torpa, Nordre Land, Søndre Land, Fluberg, Biri, Snertingdal, Vardal, Østre Toten, Vestre Toten, Eina og Kolbu i Oppland.

Etter denne perioden gikk Salomonsen videre til tjeneste som kompanisjef ved Vaktbataljonen ved Infanteriregiment nr. 1 i Fredrikstad.

En tjenesteuttalelse fra bataljonen, datert 28. september 1946, gir et innblikk i hvordan Salomonsen ble vurdert. Det ble særlig vist til hans omfattende praktiske bakgrunn. Under henvisning til Salomonsens «allsidige praktiske utdannelse» var bataljonens vurdering at han hadde det en dyktig yrkesoffiser burde ha som praktisk grunnlag.

Uttalelsen ble gitt i forbindelse med vurderingen av hans kvalifikasjoner for den utvidede Krigsskolen.

En senere tjenesteuttalelse fra Ole Jacob Bangstad viser dessuten at Salomonsen en kortere periode høsten 1945 arbeidet under ham i Forsvarsstaben II. Bangstad bemerket at Salomonsen var ny i etterretningstjenesten, men at han lojalt utførte de oppgavene han fikk på en tilfredsstillende måte.

Fra januar 1946 fikk Salomonsen studiepermisjon for å ta examen artium. Studieperioden varte frem til juni 1948, før han igjen gikk inn i aktiv tjeneste i Hæren.

Etterkrigstid og Tysklandsbrigaden

Etter studiepermisjonen ble Salomonsen knyttet til Infanteriregiment nr. 2. I årene som fulgte tjenestegjorde han i to kontingenter av Tysklandsbrigaden, først i brigade 501 og senere i brigade 521.

Kompanisjef i brigade 501

I brigade 501 var Salomonsen kompanisjef for Kompani B i 1. bataljon. Brigaden ble satt opp høsten 1949, og hovedstyrken kom til Tyskland i februar 1950. Brigadesjef var oberst Aage Rosenquist Pran.

Tjenesteperioden var preget av et omfattende øvingsprogram, med blant annet skarpskyting, bataljonsøvelser og samvirke med britiske avdelinger. Infanteribataljonene gjennomførte blant annet avdelingsskyting på Putlos og større øvelser på Lüneburger Heide og Sennelager.

Under den avsluttende brigademanøveren Nordic i juli 1950 ble brigade 501 satt opp mot en britisk, i hovedsak mekanisert avdeling.

Som sjef for Kompani B hadde Salomonsen ansvaret for et av geværkompaniene i 1. bataljon. Geværkompaniene utgjorde bataljonens sentrale kampavdelinger, og kompanisjefen hadde ansvar både for den daglige ledelsen, utdanningen og avdelingens innsats under feltøvelsene.

Det omfattende øvingsprogrammet stilte store krav til både befal og mannskaper. Brigaden gjennomførte blant annet øvelser med skarp ammunisjon og angrep med artilleristøtte.

For Salomonsen innebar tjenesten dermed et betydelig ansvar for å utdanne og lede et kompani under stadig mer realistiske feltmessige forhold.

Støttekompaniet i brigade 521

Salomonsen vendte senere tilbake til Tysklandsbrigaden med brigade 521. Fra 26. oktober 1951 var han kompanisjef for Støttekompaniet i 1. bataljon.

Brigade 521 ble satt opp i en periode hvor Tysklandsbrigadens organisasjon, utrustning og operative rolle fortsatt var under utvikling. Brigaden hadde en samlet styrke på 4285 mann.

Etter utdanningen i Norge ble hovedstyrken overført til Tyskland våren 1952. Hovedtransportene gikk med KNM Svalbard mellom 16. og 29. april under kodeordet Ormen Lange.

Støttekompaniet hadde en annen funksjon enn geværkompaniet Salomonsen tidligere hadde ledet. Mens geværkompaniene utgjorde bataljonens hovedstyrke i infanteristriden, samlet støttekompaniet flere av bataljonens tyngre støttefunksjoner.

Overgangen fra sjef for et geværkompani i brigade 501 til sjef for Støttekompaniet i brigade 521 viser dermed bredden i Salomonsens erfaring som kompanisjef.

Tjenesten med brigade 521 foregikk samtidig i en periode hvor Tysklandsbrigadens operative rolle var blitt tydeligere.

Under større øvelser trente brigaden blant annet på forsvarsoppgaver knyttet til Kielerkanalen og Eideren. Planene omfattet ødeleggelse av broer og bruk av mobile dekningsstyrker nord for kanal- og elvelinjene. Infanteribataljonene måtte også holde geværkompanier klare til innsats mot eventuelle luftlandestyrker.

Salomonsen hadde dermed gått fra å lede et geværkompani under brigade 501s omfattende felt- og skyteøvelser til å ha ansvaret for bataljonens støttekompani i en brigade som i større grad trente med utgangspunkt i konkrete operative forsvarsoppgaver.

«Særdeles feltdyktig»

En tjenesteuttalelse fra bataljonssjef oberstløytnant A. Bjercke, datert på Heistadmoen 13. oktober 1952, gir et nærmere bilde av Salomonsens tjeneste som sjef for Støttekompaniet.

Bjercke beskrev ham som en god avdelingsoffiser og instruksjonsleder og mente han hadde administrert kompaniet på en tilfredsstillende måte. Særlig fremhevet han Salomonsens evne til å skape «aplomb og korpsfølelse» i avdelingen. Støttekompaniet hadde under hans ledelse gjort et godt arbeid.

Også under denne tjenesten ble Salomonsens idrettsbakgrunn og fysiske kapasitet trukket frem. Bjercke beskrev ham som en fremragende idrettsmann og en «stram og sterk feltoffiser», som gjennom dette var et godt eksempel for både befal og soldater.

Vurderingen var ikke utelukkende positiv. Bjercke bemerket at Salomonsen tidvis kunne være noe «gutteaktig» i sin opptreden, men mente samtidig at han hadde så mange gode egenskaper at det ikke burde legges særlig vekt på dette.

Den samlede militære vurderingen var klar. Salomonsen ble karakterisert som «særdeles feltdyktig» og ansett som skikket som sjef for både geværkompani og støttekompani.

Det stemmer godt med den tjenesten han faktisk hadde bak seg i Tysklandsbrigaden: først som sjef for Kompani B i 1. bataljon, brigade 501, og deretter som sjef for Støttekompaniet i 1. bataljon, brigade 521.

De to periodene viser samtidig en offiser som fikk ansvar for ulike typer avdelinger og som gjennom Tysklandsbrigaden opparbeidet seg bred erfaring med både ledelse, utdanning og feltmessig tjeneste.

Videre tjeneste i Hæren

Etter tjenesten i Tysklandsbrigaden fortsatte Salomonsen sin karriere som yrkesoffiser.

I 1953 gjennomførte han kurs ved Krigsskolen før han igjen gikk inn i avdelingstjeneste som støttekompanisjef. Fra juni 1954 til januar 1955 hadde han samme funksjon ved 1. bataljon, Brigade Nord.

Fra 1955 var Salomonsen igjen i hovedsak knyttet til Infanteriregiment nr. 2, hvor han blant annet tjenestegjorde som G-3-assistent og i en kortere periode som kompanisjef.

Tjenesteoversikten viser også deltakelse i øvelse Midtskogen i perioden januar–mars 1955. Senere fulgte ytterligere øvelser og militær videreutdanning, blant annet kurs for bataljons- og kompanisjefer og utdanning ved Hærens bilskole.

Tjenesten etter Tysklandsbrigaden videreførte dermed mye av det som allerede hadde preget Salomonsens militære karriere: avdelingsledelse, instruksjon, stabstjeneste og videre militær utdanning.

Klagesaken i 1955

Karrieren forløp likevel ikke uten motgang.

I 1955 klaget kaptein Michael Angell Salomonsen over å ha blitt forbigått ved utnevnelsen til kompanisjef i Hans Majestet Kongens Garde. Med bakgrunn som yrkesoffiser fra krigsårene og med omfattende tjenesteerfaring mente han seg bedre kvalifisert enn offiserene som var blitt utnevnt.

Myndighetene anerkjente hans erfaring og utdanning, men la blant annet vekt på at han befant seg i det øvre alderssjiktet for stillingen, at tjenesteuttalelsene var varierende og at kompanisjefsstillingene i Garden burde besettes av yngre offiserer med full krigsskoleutdanning.

Klagen ble behandlet av Stortingets protokollkomité i 1956, men førte ikke frem.

Saken gir samtidig et interessant innblikk i overgangen fra krigstidens praktisk utdannede offiserskorps til etterkrigstidens sterkere vektlegging av formell militær utdanning.

Idretten etter krigen

Salomonsen fortsatte også å markere seg som idrettsmann etter frigjøringen.

I 1946 vant han spydkast i en landskamp mot Danmark. Han vant dessuten det skandinaviske politimesterskapet i både spydkast og femkamp.

Idretten fulgte ham dermed gjennom store deler av livet, fra Norgesmesterskapene før krigen og konkurransene blant nordmennene i Sverige til nye resultater etter frigjøringen.

Den fysiske kapasiteten var samtidig noe flere av hans militære foresatte senere fremhevet. I tjenesteuttalelsene går omtalen av Salomonsen som idrettsmann, instruktør og feltoffiser igjen.

Broren Ivar Salomonsen

Michaels bror Ivar Salomonsen var også ansatt ved Oslo politikammer og fikk under okkupasjonen sin egen bemerkelsesverdige rolle.

Den 9. april 1940 var han blant politifolkene som måtte gå foran de tyske troppene da disse marsjerte opp Karl Johans gate.

Ivar ble værende i Norge da Michael og kameratene forsøkte å komme seg til England i 1941, men bistod gruppen under forberedelsene. Senere ble han involvert i motstandsarbeidet.

Den 6. juni 1944 ble han utnevnt til politimester i Moss. Selv om utnevnelsen formelt kom fra Quislings politiminister, inngikk den i en plan fra Hjemmefrontens sentrale ledelse om å få en betrodd mann inn i stillingen.

Som politimester bistod Ivar Milorg og fungerte under dekknavnet «Ole» som Milorgs viktigste kontakt med politiet i Østfold. Han hadde blant annet ansvar for en av flyktningrutene til Sverige.

Ved en anledning kjørte han selv flyktninger skjult i baksetet over Fossum bru. Da en tysk vakt skjøt etter bilen, stanset Ivar og skjellte ut soldaten for ikke å ha sett at det var politimesterens bil. Deretter fortsatte han og fikk flyktningene videre mot Sverige.

I desember 1944 deltok han også da en Milorg-gruppe skulle motta et våpenslipp ved Høymyr i Spydeberg. Han kom direkte fra sin offisielle tjeneste i Moss og deltok fortsatt iført politiuniform.

I januar 1945 forstod Ivar at dobbeltspillet var i ferd med å bli avslørt og gikk i dekning ved Bogen ved Mosseros i Våler. Deretter sluttet han seg til Milorgs distriktsstab under ledelse av Karl Steinum.

Etter frigjøringen ble han som politifullmektig leder for Rikspolitiets avsnitt i Moss under den nyutnevnte midlertidige politimesteren Wilhelm Grundt.

Brødrene Salomonsen hadde dermed svært forskjellige roller under okkupasjonen. Mens Michael etter hvert kom seg ut av landet og fortsatte krigen fra Sverige og Storbritannia, ble Ivar værende i Norge og arbeidet innenfor et stadig mer risikofylt dobbeltspill i politiet.

En allsidig offiser

Michael Angell Salomonsens historie skiller seg ut ved bredden.

Fra kampene våren 1940 gikk veien gjennom et mislykket forsøk på å nå England med båt, flukt over fjellet til Sverige og et nytt mislykket utbruddsforsøk med M/S Lionel. Først høsten 1942 nådde han Storbritannia.

Der fulgte tjeneste som instruktør for amerikanske styrker på Island, omfattende britisk og norsk militær utdanning og tjeneste ved Royal Welch Fusiliers helt frem mot invasjonen av Normandie. Deretter ble han troppssjef i Fallskjermkompaniet før han igjen ble sendt til Sverige, denne gangen som instruktør for de norske styrkene.

Etter frigjøringen fortsatte han i Forsvaret. Som kompanisjef i Tysklandsbrigaden ledet han først et geværkompani i brigade 501 og senere Støttekompaniet i brigade 521. Deretter fulgte blant annet ny tjeneste som støttekompanisjef i Brigade Nord og videre stabstjeneste og militær utdanning.

Gjennom tjenesteuttalelsene tegnes et forholdsvis tydelig bilde av Salomonsen som offiser. Fysisk kapasitet, feltdyktighet, instruksjonsevne og evnen til å få soldatene med seg blir gjentatte ganger fremhevet. Vurderingene var ikke uten kritiske bemerkninger, men helhetsinntrykket fra hans overordnende var gjennomgående positivt.

Den kanskje mest treffende karakteristikken kom fra Einar Kill, som hadde hatt Salomonsen under seg under tjenesten i Sverige.

Hans konklusjon var kort:

«Forsvaret har bruk for ham.»

Uniformen

Denne uniformen anskaffet Salomonsen seg under oppholdet i Storbritannia i 1943. Han fortsatte å bruke den også etter krigen, blant annet under tjenesten i Tysklandsbrigaden. Uniformen bærer preg av hans videre militære karriere, og på kragen kan vi se at han senere har tilføyd en tredje stjerne etter at han rykket opp til kapteins grad. Uniformen følger dermed Salomonsen gjennom både krigs- og etterkrigsårene.

Kilder og litteratur

Arkivkilder

• Personellmappe for Michael Angell Salomonsen. Riksarkivet: RA-RAFA-2947 – Forsvaret, Jegerkorpset – Akershus infanteriregiment nr. 4, serie Pa, stykke L0021.
• Utenriksstasjonene, Legasjonen i Stockholm, Flyktningkontoret, AV/RA-S-6753/V/Va/L0003: Kjesäterkartoteket, flyktninger med registreringsnr. 2001–3495, 1940–1945, s. 1293 – Salomonsen, Michael Angel.
• Stortingsforhandlinger (ib. utg.), 1956, vol. 100, nr. 6b – Innst. O. nr. 31.

Litteratur

• Andresen, Alf Pahlow: Kvarstadbåtene. Oslo: Grundt Tanum, 1948.
• Barker, Ralph: Blokadebryterne. Oslo: Gyldendal, 1977.
• Fjærli, Eystein: Den norske hær i Storbritannia 1940–1945.
• Frøystad, Ivar: Fra hesterygg til stridsvogn. Oslo: Cappelen, 1979.
• Fortellinger om motstand. Dreyers Forlag, 2019.
• Morstøl, B.: Norsk friidrett under krigen. Horten, 2015.

Aviser

• Aftenposten, mandag 8. mars 1965.
• Hadeland, fredag 2. juni 2023.
• Øvre Smaalenene, fredag 6. juli 1945.

Andre kilder

• Vedlegg nr. 29: Den norske instruktørtjeneste i vinterkrig for amerikanere og briter på Island.

Nettsider

• Tysklandsbrigaden.no: Brigadebok for brigade 521.
• Krigsseilerregisteret: «Michael Angel Salomonsen».
• Store norske leksikon: «Kvarstadbåtene».
• Tysklandsbrigaden.no: Brigadebok for brigade 501.