Torkjell Rostøen

Fra Valdres til Walcheren – Torkjell Rostøen og de norske commandoene

Valdres 1940

(Ønsker du å kun se samlingen etter Rostøens liv og tjeneste, trykk her

Jeg avtjente min verneplikt i 1938 som pur ungdom på 20 år. Dengang var verneplikten på 84 dager. De fleste av oss så på den tjeneste som en unødvendig plikt, noe som vi sikkert aldri kom til å få bruk for.

Ingen av oss kunne fatte at vi innen kort tid – uten varsel – ville bli angrepet av en fremmed krigsmakt. Vi var på ingen måte forberedt på noe slikt, og vi må nok dessverre innrømme at vår motstand også til en viss grad ble preget av dette.

Slik begynner Torkjell Rostøen  en ikke-datert tale han senere holdt i Bergen på vegne av Commandoklubben. Navnet på klubben gir en tydelig indikasjon på at verneplikten likevel skulle få stor betydning for Rostøen  – langt utover det han selv kunne forestille seg da han gjennomførte rekruttskolen noen år tidligere.

Rostøen  ble født i 1917 på Ristøy i Austevoll. Etter endt folkeskole gjennomførte han en 84 dagers rekruttskole i 1938, og i 1939 tjenestegjorde han i 60 dager som korporal under nøytralitetsvakten. Han var tilknyttet 4. brigade, 2. bataljon i Hordaland infanteriregiment nr. 9 (II/IR 9).

I det sivile arbeidet Rostøen  som stenhugger og ble etter hvert formann hos A/S Stoltz Røting. Denne stillingen hadde han frem til 1941. Erfaringen som stenhugger skulle senere vise seg å få en uventet betydning under krigen.

Våren 1940 kom krigen til Norge med full kraft. Etter det tyske angrepet 9. april ble 4. brigade satt opp på Voss i dagene 10.–16. april.

Da Tyskland angrep Norge 9. april, befant Rostøen  seg hjemme i Austevoll. Som vanlig denne formiddagen var han på arbeid i steinbruddet i Storvika ved Bussesundet, sammen med faren Lars Olai og den fem år eldre broren Nils. Meldingen om angrepet førte til at han umiddelbart meldte seg til tjeneste. Kort tid senere var han på vei østover mot Voss.

Oppsettingen av brigaden foregikk uten direkte tysk innblanding, men materielle tap i Bergen og på Ulven gjorde at II/IR 9 måtte utrustes med det som fantes tilgjengelig på Voss.

Blant kompanisjefene var kaptein Theodor Emil Stoltenberg, Thorvald Stoltenbergs far og Jens Stoltenbergs bestefar, leder for kompani 7. Kompaniet ble satt opp av mannskaper som strømmet til fra ulike kanter. Noen var tidligere soldater, andre frivillige uten militær erfaring. Alderen varierte sterkt, og befalet var sammensatt av offiserer og underoffiserer som ikke nødvendigvis hadde tjenestegjort sammen tidligere. Det var få som etter planen egentlig tilhørte kompani 7.

Likevel ble det raskt satt i gang øvelser i skyting, gymnastikk og grunnleggende utdanning. En av soldatene i kompaniet var korporal Torkjell Rostøen , som under kampene som fulgte fungerte som lagfører.

Kompaniets utrustning var mangelfull, særlig når det gjaldt samband, kart og signalutstyr. Våpnene var imidlertid gode – Krag-Jørgensen-geværer og Madsen maskingevær – og ammunisjon fantes det tilstrekkelig av. Kompaniet fikk såkalte svenske hjelmer, som i realiteten var norske M31-hjelmer, og av hester og kjerrer disponerte Stoltenberg fem. Kompaniet ble organisert i tre tropper, hver med fire lag og maskingevær.

17.–18. april ble kompaniet satt inn som vaktkompani på Bømoen leir. Det ble utført sprengninger på flyplassen. Flyalarmen gikk stadig, men det kom ingen bombing. 19. april ble de beordret til innlasting på jernbane og transport østover. Stoltenberg fungerte som transportfører for ett av togene. Natt til 20. april ankom de Gol, hvor lossingen av hester, kjerrer og materiell foregikk under vanskelige forhold. Mannskapene fikk hvile i en låve før marsjen gikk videre.

21. april nådde de Bjørgo i Valdres. Her ble kompaniet fordelt på flere gårder. Stedet lå utsatt til ved et veiknutepunkt og ble gjentatte ganger bombet. En dag ble det telt rundt 20 bomber over området. Mannskapene måtte om dagen søke dekning i skogen. Matlaging og forsyning ble vanskelig. Ingen ble drept, men påkjenningen var stor.

22. april fikk kompani 7 ordre om å rykke mot Dokka. Planen var å ta stilling øst for Dokkaelven og melde seg for overordnet kommando. Kompaniet fikk ikke tilstrekkelig med kjøretøy, og hester og deler av bagasjen måtte bli igjen. Ved ankomst til Dokka viste situasjonen seg å være uoversiktlig. Stoltenberg fikk ikke kontakt med overordnet stab og mottok ingen klar orientering. Kort tid etter kom ordre om å trekke seg tilbake så raskt som mulig.

Transportmidlene som skulle bringe dem tilbake, var allerede sendt videre. Kompaniet måtte derfor selv trekke kjerrer og delvis bære ammunisjonen opp bakkene mot Tonsåsen. Det var blitt kveld og mørkt. Underveis passerte norske avdelinger, blant annet bergartilleri, og meldinger tydet på at stillingen var blitt kritisk. Stoltenberg beordret videre tilbaketrekning opp mot høyden. Motstanderen ble sagt å være tett på, men kompaniet fikk ingen direkte føling denne kvelden.

Natt til 24. april tok bataljonen stilling på Tonsåsen. Dagen etter kom det plutselig ordre om hurtig retrett; tyske styrker var på vei mot Barnesanatoriet på Tonsåsen. Stoltenberg samlet hester og kjerrer og tok stilling ved sanatoriet. Han fikk deretter ordre om å rykke frem 2–3 kilometer som forpost.

Her kom kompani 7 i direkte kamp med tyske fremskutte avdelinger. De ble kastet tilbake, men led ingen tap. En tropp ble sendt sydover for å bevokte jernbanelinjen. Terrenget var vanskelig, fremkommeligheten begrenset, og sambandet var mangelfullt.

26. april ble kompaniet avløst og sendt nordover mot Steinset kirke ved Bruflat for å sikre venstre flanke og bevokte Tonsåsveien. Veien var på denne årstiden nesten ufremkommelig, med rundt én meter snø utenfor kjørebanen. Troppene ble fordelt for å holde stier og veikryss, samt søke kontakt med andre norske avdelinger i området.

Deretter fulgte en av de mest krevende fasene. Kompaniet ble beskutt av artilleri og bombekastere. Det lot seg ikke gjøre å bytte stilling. Avdelingen ble avskåret fra hovedstyrken. Stoltenberg og deler av staben befant seg i løssnø som rakk dem opp på livet. I mørke og natt arbeidet de seg gjennom snømassene i et nærmest umenneskelig slit for å nå toppen av Tonsåsen. Først utpå morgenen nådde de en hytte hvor de fikk meldt seg til bataljonen, som heldigvis ikke hadde trukket seg lenger tilbake.

Denne dagen ble skjebnesvanger for kompani 7. Mangel på søvn og mat gjorde seg sterkt gjeldende. Stoltenberg selv ble overanstrengt og måtte senere sendes til Leira. Nestkommanderende var allerede sykmeldt. Eldste troppsjef overtok ledelsen.

27.–30. april trakk avdelingen seg gradvis tilbake mot Fagernes. Kampene ved Homanberg og langs hovedveien mot Vestre Slidre var harde. Det ble stadig vanskeligere å holde samlet front. Soldater forsvant under retretten, og stillingene ble forlatt under press.

1. mai kom meldingen om våpenhvile og overgivelse. Ved opptelling savnet Stoltenberg rundt 35 mann og tre befal. Kompaniet ble internert på Fagernes, offiserene ble senere transportert via Hønefoss til Akershus og videre til Grini.

I sin avsluttende vurdering av kampene i Valdres understreket kaptein Emil Stoltenberg at samarbeidet og kameratskapet i kompaniet hadde vært godt, til tross for slit, sult og manglende hvile. Disiplinen hadde stort sett vært tilfredsstillende, men ble svekket etter retretten fra Tonsåsen og Steinset. Mangel på samband, kjøretøy og tungt skyts hadde vært avgjørende svakheter. Tyskerne disponerte både tungt artilleri og fly – noe de norske styrkene ikke kunne møte med tilsvarende midler.

Likevel sto ett inntrykk igjen: viljen til å gjøre sitt beste. Kameratskapet var sterkt, og offerviljen tydelig. Dette var erfaringer Torkjell Rostøen  tok med seg videre i krigen – en krig som for hans del så vidt hadde begynt.

I den samme talen som sitatet innledningsvis i kapitlet er hentet fra, beskrev Rostøen  senere hvordan nederlaget våren 1940 ble opplevd av mange:

Vi måtte bare konstatere at den tyske okkupasjonen var et faktum. Landet vårt var blitt hærsatt, vår frihet var gått tapt. Men hvor lenge? Jeg tror jeg må si – heldigvis visste ingen av oss da at det skulle ta fem år før vi igjen kunne betrakte oss som frie nordmenn.

Flukten fra et okkuperte Norge

Rostøen  fortalte også i samme tale hvordan hverdagen i det okkuperte Norge etter hvert fortonet seg:

Det vi husker best fra denne tiden er den jerndisiplin tyskerne forsøkte å innføre, og at de fikk norske nazister til å hjelpe seg med dette. Gode nordmenn ble angitt og tatt hånd om og fikk sin dødsstraff uten videre rettergang. Flere og flere av oss var nå klar over at vi gikk en nokså usikker skjebne i møte.

Dengang var vi så troskyldige at vi trodde at når vår konge og regjering var kommet velberget over til England, ville det snart komme hjelp derfra som kunne jage tyskerne tilbake der de kom fra. Men tiden gikk, og intet hendte.

Samtidig visste vi at det i Skottland ble opprettet en norsk brigade, og at denne avdelingen trengte flere folk. Dette førte til at flere og flere nordmenn trosset faren og på forskjellige måter rømte hjemmefra og kom seg til England og meldte seg til tjeneste. På denne måten rømte også jeg sammen med sju andre i en liten lånt fiskebåt i august 1941.

I august 1941 forlot derfor Torkjell Rostøen  hjemstedet sitt i Austevoll i gavlbåten Kolbjørn. Sammen med sju andre la han ut over Nordsjøen i en liten fiskebåt. Overfarten ble krevende. De møtte både kuling og perioder med hardt uvær, og flere av mennene ble sjøsyke. Underveis måtte Rostøen  selv bistå med å reparere motoren – til tross for at han ikke hadde erfaring med dette fra før.

Det skulle også vise seg at navigasjonen var usikker. Kompasset var misvisende, og kursen ble lagt feil. I stedet for å sette kurs mot Shetland, drev de nordover og traff etter hvert den skotske kysten. Først etter rundt femti timer til sjøs nådde de land. I ettertid reflekterte Rostøen  over at nettopp feilnavigasjonen kan ha reddet dem – de hadde trolig vært for nær norskekysten tidligere uten å vite det.

Vel fremme i Skottland ble de først internert og avhørt av britiske myndigheter, før det ble fastslått at de var pålitelige norske frivillige. Deretter ble de fordelt videre etter behov. For Rostøen  innebar dette at han gikk inn i tjeneste ved den norske brigaden i Storbritannia.

Commando-styrkene og utvelgelsen

Britene hadde overtaket til sjøs, men var klart underlegne på land. Dette førte til utviklingen av små, mobile spesialstyrker som kunne ramme fienden gjennom overraskende angrep. Resultatet ble commando-avdelingene, etablert for raid, sabotasje og operasjoner bak fiendens linjer.

En av disse var 10th Inter-Allied Commando, en flernasjonal avdeling bestående av soldater fra en rekke okkuperte land. Avdelingen vokste raskt til en bataljon organisert i ti kompanier – såkalte troops – under britisk kommando.

Etter ankomsten til Storbritannia ble Torkjell Rostøen  først plassert i brigadens vakttropp, hvor han tjenestegjorde i om lag fem måneder frem til april 1942. Deretter gjennomgikk han rekruttutdanning ved Hærens skole- og øvingsavdeling fra 21. april til 5. september 1942. Etter en kort periode i 1. bergkompani ble han tatt ut til det norske kompaniet, No. 5 Troop, i 10th Inter-Allied Commando.

Utvelgelsen var streng. Det ble stilt høye krav til fysisk styrke, utholdenhet og mental robusthet. Soldater med forsørgeransvar ble som hovedregel ikke valgt ut, blant annet som følge av den såkalte «Hitler-ordren», som fastslo at commandosoldater kunne henrettes uten rettssak dersom de ble tatt til fange.

Trening og spesialisering

Hver av troppene hadde i begynnelsen fire sersjanter, som fungerte som lagførere og nestlagførere. I 1. tropp var Torkjell Rostøen  og Alf Johan Petersen fra Hordabø lagførere, mens Rolf Bjørnestad og Erling Dahl, begge fra Bergen, hadde tilsvarende roller i 2. tropp. Hvert lag bestod av seksten mann.

Selv om No. 5 Troop nå var skilt ut fra Den norske brigade og underlagt britisk overkommando, var det klart at de ennå ikke kunne regnes som en fullverdig commando-avdeling. For å bli det måtte de gjennomgå de prøvene som Commando Hardening Course ved Achnacarry stilte.

Opplæringen var hard og målrettet. Soldatene gjennomgikk et intensivt treningsprogram der dagene var lange og tempoet høyt, uavhengig av vær og årstid. Det ble trent med skarp ammunisjon fra første dag, og soldatene lærte nærkamp med kniv, kølle og bare never.

I den samme talen beskrev Torkjell Rostøen  hvordan denne treningen artet seg:

Først ble vi sendt til en leir som hette Atmarkerry – et navn jeg for øvrig aldri vil glemme. Dette var en treningsleir alle måtte igjennom før de ble godtatt som commandos. De som ikke tålte påkjenningene, ble ubønnhørlig sendt tilbake til den avdelingen de kom fra.

Men vi hadde alle meldt oss frivillig, og ingen ønsket derfor å komme i retur. Merkelig nok klarte vi oss alle, og ved avslutningen fikk vi høre at vi var den første avdelingen hvor samtlige hadde bestått prøven.

Da vi gikk av toget noen kilometer fra leiren, ble vi møtt av en barsk sersjantmajor som med tordenrøst kommanderte oppstilling. Med full oppakning måtte vi løpe frem til leiren. Det var heller ikke tillatt å gå inne i leiren – alle bevegelser skulle foregå i springmarsj, og dette gjaldt alle, fra sjef og nedover.

I tre uker gjennomgikk vi denne treningen. På den siste dagen ble vi stilt opp, og hver mann fikk utlevert den grønne lua som bevis på at vi nå var å betrakte som commando-soldater.

Instruktørene var da knapt til å kjenne igjen. Plutselig ble vi behandlet som mennesker og likestilte. Sjefen holdt en tale hvor han beklaget den medfarten vi hadde fått, men understreket at vi hadde fått nøyaktig samme behandling som alle andre.

De ønsket oss lykke til i tiden som lå foran oss, og oppfordret oss til å fortsette treningen. Denne gangen slapp vi å løpe til stasjonen – det stod busser klare.

Like viktig som fysisk styrke var evnen til selvstendig vurdering. Commando-soldatene måtte kunne ta raske beslutninger uten å vente på ordre. Etter fullført utdanning mottok de den grønne bereten – symbolet på at de var godkjente commando-soldater. Avdelingen fikk raskt et fryktinngytende rykte blant tyskerne.

Høsten 1942 ble Rostøen  valgt ut til et hemmelig sprengningskurs i Sør-England, sammen med blant andre løytnant Harald Risnes. Kurset varte i ti dager og omfattet arbeid med sprengstoff, ladningsberegning og ødeleggelse av industrielle installasjoner. Deltakerne lærte å identifisere kritiske punkter som kunne sette anlegg ut av drift med relativt små midler.

Som del av opplæringen ble gruppen tatt med til et gruveanlegg i Nord-Wales. Først senere ble det klart at dette anlegget var bygget etter samme prinsipper som kisgruvene på Litlabø på Stord. Da Rostøen  senere fikk se bilder av kaiområdet i Sagvåg, forsto han hvor oppdraget ville finne sted. Etter kurset ble deltakerne overvåket for å sikre at informasjonen ikke ble røpet.

Operasjon Cartoon

Treningen fortsatte på Shetland. Målet var nå konkret: kisgruvene på Litlabø på Stord, hvor krigsviktig råstoff ble skipet til Tyskland. Rostøen  var i denne perioden underlagt 12. Commando. Marsjruten fra Sagvåg til gruvene, rundt tre kilometer, ble gått gang på gang i tilsvarende terreng, med full oppakning og stramme tidsrammer. Dersom styrken ikke var tilbake ved kiskaien innen tre timer, ville MTB-ene trekke seg ut.

Rostøen  deltok også i rekognosering langs kysten av Sunnhordland. Informasjon om tyske stillinger, vakthold og beredskap ble samlet inn og inngikk direkte i planleggingen av operasjonen, som fikk kodenavnet Operation Cartoon. Rostøen hadde også sine erfaringer som stenhugger før krigen å spille på. 

Tidlig om morgenen 23. januar 1943 forlot sju MTB-er Lerwick med en styrke på 35 commando-soldater. Etter avledningsmanøvrer langs kysten gikk fartøyene sent på kvelden inn Selbjørnsfjorden. Like før midnatt ble torpedoer avfyrt mot kiskaien i Sagvåg, og tyske stillinger ble satt ut av funksjon.

Landgangsstyrken gikk i land ved Sagvåg. Nå var marsjen mot Litlabø alvor. Den engelske soldaten som ledet kolonnen, klarte ikke å holde tempoet. Harald Risnes ga derfor Rostøen  ordre om å ta ledelsen. Rostøen  har senere fortalt at han på dette tidspunktet var i sitt livs beste form. Under hans ledelse holdt styrken høyt tempo og nådde gruveområdet innenfor den fastsatte tidsrammen.

Ved ankomsten fordelte sprengningslagene seg på forhåndsdefinerte mål. Rostøen  inngikk i sprengningsgruppen med ansvar for sentrale installasjoner. Ladningene ble plassert på nøye utvalgte punkter i maskiner og konstruksjoner, med lunter tilpasset slik at eksplosjonene skulle skje nesten samtidig. Fram til dette tidspunktet møtte styrken ingen direkte tysk motstand inne på anlegget.

Den første feilen oppstod da en britisk soldat utløste sprengningen av det elektriske anlegget for tidlig. Transformatoren ble ødelagt, og hele området ble liggende i mørke. Samtidig kunne det høres kraftig skyting i nærheten, et tegn på at tyske styrker var i bevegelse.

Rostøen  beskrev senere situasjonen slik:

Ein ung engelsk menig skulle hjelpe til med å lyse då eg skulle montere sprengladningen. Då hadde tyskarane rukke å få fram forsterkningar, og me kunne høyre ganske heftig skyting relativt nær. Engelskmannen vart truleg nervøs og miste lommelykta rett ned i sjakta. Då vart det heilt mørkt. Det tok til å haste. Det var ikkje lenger tid til å nytte fem minuttars lunte slik planen var. I staden vart sprengladningen knytt til ein snor som løyste seg ut på ti sekund. Det var berre å springe.

Rostøen  søkte dekning under en steinhelle i nærheten. Kort tid etter haglet det med metallskrap, stein og bygningsrester over området.

Eksplosjonene satte knuseverk, kraftforsyning og maskineri ut av drift. Umiddelbart etter sprengningen startet tilbaketrekningen langs samme rute. Klokken 02.30 ble ordren om retrett gitt. Hovedveien var sperret, og styrken måtte følge jernbanelinjen tilbake. Fem minutter før MTB-ene trakk seg ut, var 34 utslitte soldater om bord.

Alle fartøyene nådde Shetland. Raidet hadde imidlertid kostet liv. Ivar Marius Haga ble drept ved kiskaien, og fartøyet Gullborg gikk tapt med sju mann om bord. Samtidig var målet nådd: kisgruvene på Litlabø på Stord var satt ut av drift, og leveransene til tysk krigsindustri ble stanset for lang tid.

I ettertid ble innsatsen anerkjent. Etter en felles øvelse for Troop 5, blant annet foran kronprins Olav, ble raidet på Stord gjort kjent for resten av troppen.

Da øvelsen var avsluttet, stilte hele kompaniet til parade, hvor det både ble gitt ros og kritikk. Tre mann – løytnant Risnes, sersjant Rostøen og menig Legaard – ble deretter kalt frem, og kronprinsen dekorerte dem med Krigsmedaljen.

Utmerkelsene ble ikke gitt for innsatsen under landgangsøvelsen i Plymouth, men for deltakelsen i raidet mot Stord. Først på dette tidspunktet ble det klart for resten av troppen hva de faktisk hadde vært med på.

Fra norskekysten til kontinentet

Etter raidet mot Stord ble Rostøen  og de andre norske commando-soldatene våren 1944 sendt til Shetland, hvor de ble tilknyttet den norske MTB-flotiljen med base i Lerwick.

Herfra deltok de i en rekke operasjoner langs norskekysten. Oppdragene besto ofte i å følge motortorpedobåtene inn mot land, gå i land i forkant og sikre områdene mot tyske styrker før selve aksjonene ble gjennomført. Dette var krevende operasjoner, ofte utført i mørke og under vanskelige værforhold, der presisjon og samarbeid var avgjørende.

I perioden fra februar til juni 1944 deltok Rostøen i flere slike tokt. Erfaringene fra disse operasjonene var viktige.

Sommeren 1944 ble avdelingen trukket tilbake til England. I juni ble de sendt til baseområdet Eastbourne, hvor en ny fase begynte. Nå ble fokuset rettet mot kommende operasjoner på kontinentet.

Treningen ble intensivert og spesialisert. Avdelingen gjennomførte kurs i blant annet landgangsoperasjoner mot klippekyster og klatring i bratt terreng. Planene om angrep på Kanaløyene ble vurdert, men aldri gjennomført. I stedet ble det klart at avdelingen skulle settes inn på fastlandet i forbindelse med den allierte fremrykningen etter invasjonen i Normandie.

Etter en periode i oppsamlingsområder i Frankrike rykket styrken nordover gjennom Belgia. Derfra gikk veien videre mot Nederland – og mot en av de mest krevende operasjonene de skulle delta i: landgangen på Walcheren.

Walcheren – landgangen i Nederland

I grålysningen 1. november 1944 satt de tett sammenstuet i landgangsfartøyer på vei mot Walcheren i Nederland. Blant de rundt 3000 soldatene som deltok i operasjonen, var 87 nordmenn. Foran dem ventet noen av de best utbygde tyske forsvarsverkene langs Atlanterhavsvollen.

Operasjonen, med kodenavn Infatuate, hadde som mål å bryte det tyske grepet om innseilingen til Antwerpen. Uten kontroll over Walcheren kunne havnen ikke tas i bruk, og de alliertes forsyningssituasjon på kontinentet var presset.

Allerede før landgangen startet, oppstod det problemer. Tåke og lavt skydekke gjorde det umulig å gi nødvendig flystøtte i den innledende fasen. Dermed måtte styrkene gå inn mot land uten den støtten planene hadde forutsatt.

Da fartøyene nærmet seg kysten ved Westkapelle, åpnet de tyske batteriene ild. Granater slo ned mellom landgangsfartøyene, og flere ble truffet og satt ut av spill. Rakettskip eksploderte i flammer, og sjøen ble fylt av vrakrester, sårede og døde. Til tross for dette fortsatte angrepet.

Nordmennene var satt opp i den tredje angrepsbølgen, men de store tapene i de første bølgene førte til at de raskt kom frem i fremste linje. Under kraftig ild tok de seg i land og søkte dekning i sanden. Maskingeværild og bombekastergranater slo ned rundt dem. Den løse sanden skapte i tillegg problemer – våpnene ble tilstoppet og måtte renses underveis.

Det var umulig å bli liggende lenge på stranden. Soldatene måtte raskt frem til dikene som ga en viss beskyttelse. Herfra startet fremrykningen, meter for meter, mot de tyske stillingene.

Kampene utviklet seg raskt til nærstrid. Bombekasterild falt i jevne intervaller, og soldatene lærte å bevege seg mellom nedslagene. Tyske stillinger ble angrepet på kloss hold, ofte med håndvåpen og improviserte midler. Enkelte steder overga tyske soldater seg, mens andre fortsatte motstanden med stor intensitet.

I forbindelse med 40-årsmarkeringen for landgangen på Walcheren ble det sendt en film på nederlandsk og norsk fjernsyn som tok for seg kampene på øya. I filmen ble det blant annet vist unike opptak gjort av Per Gunnar «PG» Jonson, som deltok i fremste linje med ansvar for å dokumentere operasjonen. I forkant hadde han også fotografert hver enkelt soldat i Belgia, i visshet om at mange neppe ville overleve det som ventet.

I opptakene kan man se Torkjell Rostøen under et angrep, iført sin beret med H7-merket vendt bakover. I intervjuet som ble gjort med noen av veteranene i forbindelse med produksjonen, forklarte Rostøen selv at dette var et bevisst valg – han ønsket å unngå at merket skulle gi gjenskinn og dermed avsløre ham under kampene.

Sammen med et belgisk kompani rykket Rostøen og de andre nordmennene inn i Westkapelle. Byen ble raskt forvandlet til et kaotisk landskap av ruiner under vedvarende beskytning. Gater sto under vann, og fremrykningen måtte skje gjennom gjørme, vrakrester og ødelagte bygninger.

Midt i dette oppstod også enkelthendelser som gjorde inntrykk. Sårede ble hjulpet i sikkerhet under ild, og soldater som tidligere hadde fremstått som forsiktige, viste stort personlig mot. Samtidig var tapene betydelige, og flere nordmenn falt eller ble hardt såret i løpet av de første timene.

Til tross for den sterke motstanden klarte de allierte styrkene å etablere et brohode ved Westkapelle. Kampene fortsatte gjennom dagen og natten, men gradvis fikk de bedre kontroll over situasjonen.

Ved en anledning støtte lagene på et minefelt med stridsvognminer som tålte opptil 50 kilos belastning før de detonerte. Rostøen og lagførerkollegaen Pettersen kastet mynt om hvilket lag som skulle gå først gjennom, for å fordele risikoen. Alle kom gjennom.

Slaget om Walcheren var en del av en større operasjon for å åpne sjøveien til Antwerpen. Øya var i stor grad oversvømt etter at dikene var blitt bombet, noe som gjorde fremrykningen krevende. Likevel fortsatte de allierte å presse de tyske styrkene tilbake gjennom samordnet innsats fra sjø, land og luft.

8. november 1944 var Walcheren under alliert kontroll. Tapene hadde vært store. Av de rundt 3000 soldatene som deltok i operasjonen, ble om lag halvparten drept eller såret. Det norske kompaniet mistet fire falne og hadde rundt 20 sårede.

Det strategiske målet var imidlertid nådd. Innseilingen til Antwerpen var åpnet, noe som fikk avgjørende betydning for den videre allierte fremrykningen i Europa.

Kampene langs Maas

Etter Walcheren fortsatte krigen for Rostøen i Nederland. Julen 1944 deltok han i operasjoner langs elven Maas, blant annet i nattpatruljer hvor tyske soldater ble tatt til fange.

I januar 1945 ble de sendt til et nytt og krevende oppdrag: øya Kapelsche Veer i Maas. Øya var liten, men hadde stor strategisk betydning. Tyskerne brukte den som base for patruljer og kontrollerte samtidig viktige ferdselsårer langs elven.

Tidligere forsøk på å ta øya hadde mislyktes med store tap. Nå skulle de norske comandodosoldatene, sammen med polske styrker og britiske avdelinger fra No. 47 Royal Marine Commando, gjøre et nytt forsøk.

Angrepet startet natt til 14. januar i streng kulde. Temperaturen lå flere minusgrader under frysepunktet, og elven var fylt av drivende is. Etter et kraftig artilleriforberedende bombardement krysset styrkene en provisorisk bro og tok seg inn på øya i mørket. Planen var at nordmennene skulle gi dekningsild, mens britene skulle storme de tyske stillingene.

Det viste seg raskt at bombardementet ikke hadde hatt ønsket virkning. Tyskerne var fortsatt kampklare og godt beskyttet. Da de allierte rykket frem, ble de møtt av intens ild fra maskingeværer, bombekastere og artilleri – både fra øya og fra stillinger på fastlandet.

Soldatene søkte dekning langs voller og i vannkanten. Enkelte lå delvis i isvann for å unngå beskytningen. Kampene utviklet seg til en kaotisk nærstrid i mørke og dårlig oversikt. Tapene kom raskt.

Lagfører Torkjell Rostøen og en annen soldat ble selv utsatt for en eksploderende sjokkgranat som slo ned rett mellom dem. Bare det iskalde vannet i gropa de lå i, reddet dem fra alvorlige skader.

– Er du i live? spurte Rostøen .
– Jeg var spent på hvordan det gikk med deg, svarte kameraten.

Like etter kastet de håndgranater over kanten mot de tyske stillingene og gravde seg ned så godt de kunne.

Andre steder langs fronten var situasjonen tilsvarende vanskelig. Forsøk på å ta sentrale stillinger mislyktes, og tyske motangrep presset de allierte tilbake. Ammunisjonen begynte å bli knapp, og tapene økte.

Etter hvert ble situasjonen kritisk. De allierte styrkene var under konstant ild, og det ble klart at angrepet ikke kunne lykkes. Det ble sendt bud etter polske stridsvogner, som åpnet ild mot de tyske stillingene fra fastlandet, men uten å endre utfallet.

Mot morgenen ble det gitt ordre om tilbaketrekning. Under dekning av mørket trakk de norske styrkene seg tilbake i etapper, støttet av polske enheter. Flere falne måtte etterlates midlertidig og ble først hentet senere.

Stemningen etter retretten var tung. Mange var utmattet, og tapene hadde vært betydelige.

Først flere uker senere ble Kapelsche Veer erobret av kanadiske styrker. Da ble det funnet rundt 140 falne tyske soldater på øya – et tydelig tegn på hvor harde kampene hadde vært.

For de norske commando-soldatene sto operasjonen igjen som en av de mest krevende de deltok i under krigen. Erfaringene fra Walcheren hadde lært dem å operere tett på fienden for å redusere risikoen for egen ild – en erfaring som også denne natten bidro til å redde liv.

Men prisen var høy.

Fra krig til fred

Kort tid etter ble styrken trukket ut. Den 7. februar 1945 gikk turen tilbake til England. Dagen etter ankomsten til Eastbourne fikk de en anerkjennelse som gjorde sterkt inntrykk: Kong Haakon besøkte avdelingen personlig.

Krigen nærmet seg nå slutten, men situasjonen var fortsatt usikker. Det verserte rykter om at tyske styrker i Norge kunne komme til å fortsette kampen, selv om frontene ellers var i ferd med å bryte sammen. Som følge av dette ble commando-soldatene utrustet i sivile klær og gjort klare for en mulig innsats i Norge.

Hele avdelingen ble deretter flytransportert til Sverige, hvor de ble samlet 2. mai 1945. Planen var at de skulle inngå i de norske

polititroppene og settes inn dersom kampene fortsatte på norsk jord. Slik gikk det imidlertid ikke. Den 8. mai kapitulerte de tyske styrkene også i Norge.

Krigen var dermed over.

Oppholdet i Sverige ble likevel ikke opplevd som uproblematisk. Flere av soldatene ga senere uttrykk for en følelse av å være tilsidesatt, og som det ble formulert i ettertid, var det «bittert å være nordmann i Sverige» i disse dagene. Samtidig var mange av dem uten penger til å spise på restauranter, noe Rostøen  var med på å finne en løsning på, her fortalt av Sverre Bjørkhaug:

En dag ble Trygve forbanna og fant på at vi skulle ta jakken over skulderen, smøye ermene opp og utgi oss som amerikanere. “Den som mukker og ikke er med går rett i bakken”, sa Trygve, og så gikk vi til et flott hotell. Dørvakten bukket både seks og syv ganger da vi snakket amerikansk. Vi fikk et flott bord og forlangte amerikansk flagg og edle sorter på bordet. Svenskene skålte og sang for Sverige og Norge, og vi gjorde gode miner til slett spill. Det var bittert å være nordmann da, mener Sverre.

For de norske commando-soldatene markerte den tyske kapitulasjonen slutten på flere år med krevende trening og operasjoner i utlandet. Avdelingen ble formelt oppløst, men mannskapene ble holdt samlet en tid, nå ikledd svenske uniformer og utrustet med svensk materiell.

Den 10. mai fulgte de med de første polititroppene til Oslo. Tre dager senere, 13. mai, deltok de i markeringen ved Slottet da kronprins Olav ankom hovedstaden. Sammen med styrker fra Hjemmestyrkene paraderte de øverst i Slottsbakken, og kort tid etter overtok de også slottsvakten.

I tiden som fulgte ble soldatene fordelt rundt om i landet til de ulike distriktskommandoene. Her fikk de en ny rolle – ikke som frontsoldater, men som instruktører og lærere. De bidro til omskolering av erfarent befal og utdanning av nytt personell i et forsvar som skulle bygges opp igjen i fredstid.

6. november 1945 sendte Rolf Hauge, sjef for de norske commandoene, ut et såkalt Service Certificate fra hovedkvarteret i Combined Operations. Sertifikatet dokumenterte tjenesten, men ble ledsaget av et personlig brev til soldatene – et brev som bærer preg av både takknemlighet og ettertanke. Torkjell Rostøen valgte å ramme dette brevet, sammen med sertifikatet, inn og henge det på veggen.

Hauge løftet her frem innsatsen som var lagt ned gjennom krigsårene, og pekte på hva tjenesten under britisk kommando hadde betydd – både faglig og menneskelig. Samtidig var brevet tydelig personlig i tonen. Han takket ikke bare avdelingen som helhet, men den enkelte soldat:

Personlig vil jeg takke deg for et trofast arbeide innen det norske commandokompani. Først skal du ha min store takk for din innsats i kamp.
(…) Deretter må jeg alltid minnes ditt gode humør under trening, samtidig som jeg beundrer din lojalitet, at du ved mange anledninger kunne sette personlige interesser til side, og ofret til kompaniets beste.

Brevet ga samtidig et innblikk i overgangen mange av soldatene stod i etter krigen. Hauge viste forståelse for at dette kunne være en krevende fase, og at erfaringene fra krigen ikke uten videre lot seg legge bak seg. Likevel pekte han fremover – mot arbeid, ansvar og et liv i fredstid.

Han koblet også innsatsen deres til noe større – til minnet om de som falt, og til ansvaret de som kom hjem måtte bære videre:

I sin helhet forstår jeg at denne overgangsperiode, som vi Commandos, kanskje i sterkere grad enn noen annen, må gjennomgå, skaper problemer. Mitt innerligste håp er at du må bli lykkelig i ditt arbeid, og får en god fremtid. Ja, for enhver av oss vil det samvittighetsfulle arbeid for fremtiden, for hjemmet og dermed for Norge, bli utført for å ære de ni av våre beste venner som falt i kampen. Med ønske om god helse og tilfredsstillende vilkår, håper jeg snart å få treffe deg. Din venn, Rolf Hauge, kaptein – tidligere sjef for de kongelige Norske Commandos.

Etterkrigstiden

Hjemme på Rostøy hadde Torkjells far, Lars Olai Rostøen , holdt radio skjult gjennom hele krigen og lyttet til sendingene fra London. Han håpet å oppleve freden og få se sønnen vende hjem. Det fikk han ikke. Han døde i februar 1945.

I juni samme år kom Torkjell hjem til Rostøy. Søsteren Lilly Blix har senere fortalt hvordan moren, Martha, dag etter dag speidet etter båtene. Da sønnen endelig kom, løp hun ham i møte. Øyeblikket lot seg ikke beskrive med ord.

Som tidligere omtalt ble commando-soldatene etter krigen overført til de militære distriktene de kom ifra. Rostøen , som nå var blitt fenrik – en grad han midlertidig hadde hatt siden mai samme år – ble overført til Distriktskommando Vestlandet.

I juli–august tjenestegjorde han som kontrollør ved opptak og uskadeliggjøring av landminer. Deretter gikk han inn i rollen som instruktør på stridskurs ved distriktet frem til november samme år. Fra november tjenestegjorde han videre som instruktør og troppssjef ved Infanteriets sersjantkurs i Fredrikstad.

For denne tjenesten fikk han gode skussmål fra fungerende bataljonssjef Johs. Etterlid, som kjente ham fra tjenesten i brigadens forsvarstropp i Skottland i 1942:

Fenrik Rostøen  er en meget dyktig befalingsmann. Han er meget pålitelig, arbeidsom og har en bestemt og grei opptreden (…) Fenrik Rostøen  tilhører den gruppe nordmenn som i 1941 reiste over Nordsjøen for å slutte seg til De Norske Styrker i England, og når han nå, etter fem års militærtjeneste med aktiv innsats blant annet på kontinentet (…) så inntrengende jeg kan, anbefale søknaden.

Tysklandsbrigaden

Flere av commando-soldatene tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden, og Torkjell Rostøen  var en av disse. Han tjenestegjorde i brigade 471, ved 2. bataljon, som nestkommanderende i Kompani C.

Tysklandsbrigaden var et norsk militært bidrag til den allierte okkupasjonen av Tyskland etter andre verdenskrig, etablert i 1947 og i tjeneste frem til 1953. Om lag 50 000 norske soldater tjenestegjorde i brigaden i denne perioden. Oppdraget var å bidra til stabilisering, sikkerhet og kontroll i den britiske okkupasjonssonen, samtidig som brigaden fikk en sentral rolle i gjenoppbyggingen og profesjonaliseringen av den norske hæren. For mange ble tjenesten i Tyskland også en videreføring av erfaringene fra krigen.

2. bataljon i Tysklandsbrigaden – ofte omtalt som «Bataljon Løvlie» etter sin sjef, oberstløytnant Reidar Løvlie – besto av personell fra infanteriregimentene i Agder, Rogaland, Hordaland og Fjordane. Nestkommanderende var major Magne Stangeland. Bataljonen talte ved hjemreisen 681 mann, organisert i bataljonsstab, stabskompani, tre geværkompanier og et støttekompani.

Staben omfattet blant annet kontor- og skriverlag, skarpskyttere og etterretningselementer, samt velferds- og undervisningspersonell og bataljonsprest. Stabskompaniet besto av kompanistab, sambandstropp, sanitets- og treningsenheter. Geværkompaniene var bygget opp rundt kompanistaber og geværtropper, mens støttekompaniet inkluderte mitraljøse-, panservern-, bombekaster- og stormpionértropper.

Oppsetningen fant sted høsten 1946, med innrykk 1. september ved regimentenes ekserserplasser. Forholdene under rekruttperioden var gjennomgående enkle, med eldre brakker, begrenset tilgang på varmt vann og trange boforhold. Til tross for dette ble utdanningen gjennomført etter datidens krav, med vekt på skarpskyting, feltøvelser og manøvrer på lag- og kompaninivå. Mange av befalene hadde krigserfaring fra 1940, utefronten eller motstandsarbeid, noe som preget både opplæring og disiplin.

Ved ankomst til Tyskland vinteren 1947 ble bataljonen innkvartert i området rundt Bad Gandersheim. Avdelingene ble i første omgang spredt, før de i mars samme år overtok en større kaserneleir i Höxter an der Weser. Leiren var preget av slitasje og mangler, og de første ukene gikk i stor grad med til å gjøre området beboelig.

Parallelt ble treningen intensivert, særlig med tanke på strid i bebygde områder og systematisk gjennomsøking av bygninger. Dette skulle snart vise seg å være en forberedelse til en konkret operasjon.

16.–17. april 1947 gjennomførte bataljonen, sammen med ingeniøravdelinger, en omfattende aksjon mot en flyktningeleir i Hann-Münden. Leiren huset flere tusen personer, og etterretning tydet på at området fungerte som tilholdssted for kriminelle elementer. Tidligere forsøk på kontroll hadde møtt væpnet motstand.

Operasjonen ble nøye planlagt og gjennomført med klar struktur. Leiren ble omringet, vaktene avvæpnet, og bygningene deretter gjennomsøkt systematisk. Det ble gjort beslag av våpen, ammunisjon og annet materiell, samtidig som det også ble gjennomført kontroll av eget personell for å sikre korrekt opptreden. Aksjonen ble gjennomført uten alvorlige hendelser, og i etterkant mottok bataljonen ros fra britiske myndigheter, hvor det særlig ble fremhevet at operasjonen bar preg av disiplin, grundighet og kontrollert maktbruk.

Etter endt tjeneste i Tysklandsbrigaden ble Rostøens innsats vurdert i en tjenesteuttalelse fra bataljonssjef Løvlie:

(…) Løytnanten er typen på en leder av menn. En stø og rolig kar som inngyder – og har – respekt og autoritet. Alltid korrekt i sin opptreden – såvel overfor overordnet som underordnet – og meget behagelig å samarbeide med.
Han holdt en eksemplarisk orden innen sin avdeling og drev den meget langt både i sluttet og spredt orden. Han er en særs god fører av kompaniet i felt.
Løytnanten er en praktisk offiser med meget gode kunnskaper og stor rutine. Han er absolutt pålitelig og lojal.

Politiet, Heimevernet og marinen

Etter tjenesten i Tysklandsbrigaden fortsatte Rostøen  som instruktør ved Infanteriets sersjantkurs, og i en periode også ved Befalsskolen for infanteriet som troppssjef. Fra 15. mai 1948 trådte han inn i en ny rolle som politikonstabel i Bergen. I hans militære rulleblad er det oppført at han gjennomførte Statens politiskole, trolig i forkant av ansettelsen.

I forbindelse med søknaden fikk han en attest fra sin tidligere medsoldat i Troop 5, Harald Risnes, som på dette tidspunktet hadde vært hans kompanisjef i Tysklandsbrigaden. Her ble det blant annet fremhevet:

Løytnanten har ved flere anledninger fungert som kompanisjef og har utført dette arbeid på en helt ut tilfredsstillende måte.
Han deltok i siste krig fra 1941 og utførte aktiv tjeneste i Commandokompaniet. Han deltok i raidet på Stord i 1943 og var med på landingen på Walcheren og de senere kamper der.
Når nu løytnanten søker sivil tjeneste er det en glede å kunne gi han de beste anbefalinger da han alltid har satt sin ære i å utføre det arbeid han blir satt til på den aller beste måte.

Rostøen  arbeidet som politikonstabel fra mai 1948 til februar 1951. Også her fikk han gode skussmål:

Politikonstabel Rostøen  er en meget brukbar politimann, som har utført all den tjeneste han er blitt pålagt, til politikammerets fulle tilfredshet. Han har utdannelse og kvalifikasjoner for øvrig som gjør ham særlig egnet for polititjenesten. Han er korrekt i sin opptreden og ytterst samvittighetsfull i sitt arbeid.

Etter polititjenesten gikk han over i stilling som sikkerhetsinspektør ved Dale Fabrikker, hvor han arbeidet frem til oktober 1953. Deretter vendte han tilbake til militæret, denne gang Heimevernet.

Rostøen  ble områdesjef i HV-distrikt 10 – Fjordane heimevernsdistrikt, hvor han igjen kom til å arbeide tett på Harald Risnes, som nå var distriktssjef. Her fungerte han også som instruktør, og i 1954 fikk han fast tilsetting som løytnant og reiseinstruktør. To år senere ble han utnevnt til kapteinløytnant og sjøheimevernkretssjef ved marinekommando Vestlandet. I 1969 ble han utnevnt til orlogskaptein, en grad han beholdt resten av sin militære karriere I 1978 fikk han Heimevernets fortjenstmedalje for sin sammenhengende tjeneste som distriktsjef gjennom 22 år. Samme år gikk han av.  

Under en samling i 1985 ble Rostøen igjen hedret for arbeidet han hadde lagt ned i distriktet – og for å ha vært med på å bygge opp sjøheimevernet etter krigen. I omtalen ble det særlig fremhevet hvilken betydning han og kollegaen Alf Johan Pettersen, også tidligere commando-soldat, hadde hatt som instruktører:

«Dei venta det beste av oss, jaga på oss og gav oss det beste, slik at vi vart i stand til å gjera vårt beste. Dei hadde ei fantastisk evne til å gi oss det puff alle menneske treng. (…) Dei lærte oss ikkje berre krigskunst, dei lærte oss og folkeskikk.»

De siste årene

Flere tiår etter krigen deltok Torkjell Rostøen  aktivt i miljøet rundt de tidligere commando-soldatene, blant annet gjennom sitt engasjement i Commandoklubben. I 1984, under 40-årsmarkeringen for landgangen på Walcheren, var han til stede sammen med åtte andre utvalgte norske commando-veteraner.

Markeringen i Nederland bar preg av høy offisiell anerkjennelse. De norske commandoene ble hedret for sin innsats under frigjøringen, og deltok i en rekke arrangementer med bred deltakelse fra både militære og sivile myndigheter. Blant de tilstedeværende var også medlemmer av det nederlandske kongehuset, og veteranene ble møtt med tydelig respekt og gjentatt applaudering. Som tidligere nevnt ble det i denne forbindelse også produsert en TV-film om kampene på Walcheren, hvor Rostøen selv medvirket og bidro med egne erfaringer fra operasjonene.

For Rostøen og hans medsoldater ble dette en sterk og personlig opplevelse. I ettertid beskrev han markeringen som noe mer enn et historisk tilbakeblikk – det var en gjenopplevelse av hendelser som hadde satt dype spor:

«Då vi vart invitert til Walcheren i fjor haust fekk vi oppleve ein ny 5. mai.»

Markeringen gir samtidig et tydelig inntrykk av hvordan de norske commando-soldatene ble verdsatt i Nederland, som en viktig del av styrkene som bidro til frigjøringen av landet.

Året etter, 20. april 1985, deltok Rostøen  som representant for de norske commandoene ved avdukingen av en minneplate i Ostende i Belgia. Platen var reist til ære for de styrkene som gikk om bord her før landgangen på Walcheren i november 1944.

Seremonien var omfattende og høytidelig. Rundt 500 soldater, inkludert belgiske commando-avdelinger, var oppstilt ved minneplaten, og markeringen samlet både militære og sivile representanter på høyt nivå. Rostøen  ble presentert for sentrale myndighetspersoner og deltok i det offisielle programmet.

Etter avdukingen og talene fulgte kransenedleggelsen, hvor Rostøen la ned krans på vegne av de norske commandoene. I etterkant ble han også, uventet for ham selv, kalt frem og tildelt en minneplakett som takk for sin deltakelse.

Dagen ble avsluttet med en offisiell sammenkomst før han returnerte etter det han selv beskrev som en «lang og begivenhetsrik dag»..

Samme år ble Rostøen  invitert til en samling for HV-veteraner i Dragsvik, hvor han sammen med Alf Johan Pettersen stod sentralt i markeringen. Her ble filmen fra Walcheren vist, supplert med deres egne kommentarer fra landgangen og kampene.

For de fremmøtte var dette en sjelden anledning til å møte soldater som hadde stått i fremste linje. Rostøen  og Pettersen ble trukket frem som både erfarne instruktører og sterke formidlere – menn som «hadde prøvd på kroppen korleis det var å vera i kamp», og som ikke bare lærte bort krigskunst, men også «den kameratslege tonen».

Rostøen  selv understreket hva som drev dem under krigen:
«Det var ikkje eventyrlyst som gjorde at vi drog… Når vi reiste så var det for å kunne koma tilbake til eit fritt Norge.»
Samtidig pekte han på kostnadene:
«Mange kom aldri tilbake, dei fleste av venene våre falt.»
Rostøen rakk akkurat å oppleve denne anerkjennelsen, både i Nederland og i Norge. Året etter, i 1986, gikk han bort, 69 år gammel.

Commando-soldatenes ettermæle

Etter 1947 forlot de fleste commandosoldatene Forsvaret. Av en styrke som etter hvert hadde vokst til rundt 115 mann, var det bare en mindre andel – omkring tolv prosent – som fortsatte i militær tjeneste.

Hjemkomsten våren 1945 ble imidlertid ikke slik mange av commando-soldatene hadde forventet. I forbindelse med overføringen fra Sverige ble de fratatt flere av sine kjennetegn – blant annet den grønne bereten – og måtte returnere til Norge i svensk uniform. For mange opplevdes dette som en symbolsk nedtoning av både innsats og identitet.

I tiden som fulgte ga flere uttrykk for at deres krigsinnsats i liten grad ble synliggjort eller anerkjent. Commando-soldatene var heller ikke representert under sentrale markeringer i etterkrigstiden, og opplevde i begrenset grad å bli inkludert i den etablerte fortellingen om frigjøringen. Samtidig møtte mange utfordringer i overgangen til sivilt liv, både økonomisk og personlig.

I 1984 ga den tidligere commando-soldaten Sverre Bjørkøy en nøktern, men samtidig sterk beskrivelse av hvordan overgangen til fred ble opplevd av mange av de tidligere commandoene, en beskrivelse som på mange måter oppsummerer etterkrigstiden for flere av dem:

«Etter krigen kom vi hjem til hverdagen. Da oppstod det problemer av forskjellig slag. Noen fikk ikke noen som helst hjelp eller imøtekommenhet. De kunne være uheldige med kjerringer eller arbeid. Det er forferdelig trist å tenke på at hele tjue av vår gjeng begikk selvmord i løpet av de første ti årene etter krigen.»

For mange av commando-soldatene var ikke krigen fullt ut avsluttet i 1945. Den ble i stedet etterfulgt av en langvarig kamp for anerkjennelse, en kamp flere opplevde som krevende på en helt annen måte enn krigshandlingene de hadde deltatt i.

Først flere tiår senere kom en tydeligere anerkjennelse av deres innsats, blant annet gjennom initiativ fra militært hold og ved markeringer knyttet til operasjoner som Walcheren. I ettertid fremstår commando-soldatenes bidrag som en viktig, men lenge underkommunisert del av den norske krigshistorien.

Torkjell Rostøens navn er skrevet med gull
I Norges krigsanaler
Og når forlengst vi er blitt til mull
Historien om ham taler.

Jeg føler det som en ære idag
At fremføre vårt heimeverns takk
Til han som var med at redde vårt flag
Og ofret seg for vår sak

Måtte Norge aldri savne
Sønner med de frie navne
Døtre med de åpne favne
Fjorder med de trygge havne…

Til orlogskaptein Torkjell Rostøen – ved fallrepet den – 27.5.1978

Kilder

Arkivkilder

• Forsvaret, Forsvarets krigshistoriske avdeling
  AV/RA-RAFA-2017/Y/Yb/L0105: II-C-11-430–432 – 4. divisjon, 1940, s. 574.
  Rapport om Feltkompani 7/Infanteriregiment 9s deltakelse i krigen, ved kaptein Theodor Emil Stoltenberg.

• Forsvaret, Hærens overkommando
  Kompani Linge og øvrig personell i UK
  AV/RA-RAFA-4827/F/Fa/L0003: Diverse, 1940–1968, s. 207 – 0002
  Personell i No. 5 Tropp, No. 10 Inter-Allied Commando

Aviser

• Askøyværingen, 25. september 1984
• Bømlo-nytt, 9. juni 1978
• Sogningen–Sogns Avis, 26. februar 1985
• Sunnhordland, 13. juli 1992
• VG, 7. mai 1984

Literatur

• Braarvig, Hans. Grønne djevler. Oslo: Nasjonalforlaget, 1958.
• Breidlid, Olav. De norske styrker i Tyskland 1947–1953. Oslo: Tysklandsbrigadenes veteranforbund, 1997.
• Brox, Karl H. Heimevernet 50 år. Oslo: Cappelen, 1996.
• Dyngvold, Finn. Krigen og Austevoll 1940–1945. Stord: Bladet Sunnhordland, 1980.
• Dyngvold, Finn; Hagenes, Trond. Eit lite øysamfunn i den store krigen: 1939–1945. Storebø: Austevoll forlag, 2015.
• Haga, Arnfinn. Arquebus kaller London. Haugesund: Haugesunds Avis forlag, 1977.
• Haga, Arnfinn. Klar til storm. Oslo: Cappelen, 1984.
• Haga, Arnfinn. Landgang ved midnatt. Bergen: Eide, 1983.
• Haga, Arnfinn. Raidet mot Stordø kisgruber. Oslo: Cappelen, 2003.
• Holmås, Julian. Historien om Skottlandsbrigaden. Porsgrunn: Forlaget Grenland, 1997.
• Johannessen, Torbjørn. Vakt og vern. Førde: Distriktsrådet HV-10, 1991.
• Olsen, Knut. Commando-soldatenes krigsinnsats er skrevet med gullskrift. 2024.
• Stenevik, Hallvard. Kongen og Austevoll. Storebø: Austevoll forlag, 2010.

Upubliserte kilder / privatarkiv

• Utdrag fra No. 10 Commando sin dagbok (vedrørende det norske komandokompaniet)
• Brev fra Rolv Hauge til Torkjell Rostøen, datert 6. november 1945
• Commandoposten – meldingsblad for de norske commando-soldater, nr. 2, oktober 1985 (årg. 29)
• Attest, signert Josh. Etterlid, Fredrikstad, 7. juni 1946
• Attest, signert Olav Grønlie, Bergen politikammer, 22. juli 1950
• Tjenestelig uttalelse, signert Reidar Løvlie, Brigade 471, 30. august 1947
• Attest, signert Harald Risnes, Ulven, 20. august 1947
• Militært rulleblad – Torkjell Rostøen (2 stk., Infanteriregiment 9)
• To udaterte manuskripter fra foredrag/taler av Rostøen (om oppbyggingen av commandoavdelingen og kampene på Walcheren)

Film

• Rostøen, Torkjell. Intervju. NRK, 1990-tallet (digitalisert senere).
  YouTube: https://youtu.be/SZC4G0kBVO0
  (klipp fra ca. 27:05)