Kåre Årmo

Kåre Årmo (1928–2015) var født og oppvokst på Kongsmoen nord i Trøndelag. Han tjenestegjorde som korporal ved 3. bataljon i Brigade 491.

Brigade 491 overtok etter Brigade 482 i februar 1949 og besto av omkring 4300 mann. Brigaden ble ledet av oberst Odd Lindbäck-Larsen og var den første Tysklandsbrigaden siden Brigade 471 som fikk tolv måneders førstegangstjeneste. Oppholdet i Tyskland varte frem til august 1949 og var preget av omfattende militær utdanning, vakttjeneste og øvelser.

Infanteribataljonene gjennomførte blant annet skarpskyting og stridsøvelser på Putlos. Under brigademanøveren «VESTLAND» på Lüneburger Heide i juli 1949 krysset 2. og 3. bataljon elven Aller i båter. Senere i manøveren gjennomførte 3. bataljon et nattangrep mot Timmerloh og deltok videre i kampøvelsene med bataljonens tunge våpen. Brigaden vendte tilbake til Norge i siste halvdel av august 1949.

Aarmo var en flittig fotograf. Etter tjenesten i Tysklandsbrigaden satte han sammen to minnealbum, hvor han dokumenterte tjenestetiden fra begynnelse til slutt:

Aarmo beskrev selv tiden i Tysklandsbrigaden i teksten nedenfor. Den gjengis i sin helhet og med Aarmos egen språkføring. Avsnittsinndeling og typografisk oppsett er tilpasset nettpublisering.

I Tysklandsbrigade 491

Høsten 1948 fikk jeg innkalling til tjeneste i Tysklandsbrigaden. Nå skulle smiegutten få prøve seg som soldat. Jeg var vel en av de første fra Kongsmoen som ble innkalt til slik tjeneste. Det var litt spenning om hva slik tjeneste ville innebære.

Vi startet på Steinkjersannan med eksersis fra morgen til kveld. Det var mye regn og ruskevær denne høsten, så det ble mye klesvask og skopuss. Alle mann skulle være rene og pene på oppstillingene.

En dag var det prøve på åling ved leirmælene. En kar prøvde å forenkle øvelsen, men troppssjefen hadde merket seg at en bestemt kar var lite villig til å legge seg flat i leirsuppa ved elvebredden. Vedkommende måtte legge seg ned med geværet mellom beina og åle slik vi skulle. Vi som var tilskuere til øvelsen fikk oss en god latter. Hovedpersonen var tilgriset av leirsuppe. Neste dag måtte han møte med reinvasket uniformsbukse og nypusset sko.

Neste gang vi skulle åle, gikk alle mann ned på mage så leirsuppa skvatt. Ingen hadde lyst til å gjenta ålingen som kameraten hadde fått prøve.

Militær disiplin må erverves med tålmodighet.

Da den første snøen hadde kommet, skulle det være skogsløp med innlagt skyting. Det var en ganske hard prøve på styrke og utholdenhet. I løpet var det innlagt forskjellige øvelser som avstandsbedømmelse, måloppdagelse og skyting. Jeg satset nesten alt på løpingen og mindre på de andre øvelsene. Da vi kom i mål, måtte vi skrive en melding om hva vi hadde sett, hva, hvor, hvordan m.v. Det må innrømmes at meldingen ble nokså mangelfull og hadde lite med virkeligheten å gjøre.

Så var det langrenn på såkalte «NATOplank». Det ble mange blemmer og såre føtter. Dagen etter skirennet var det prøvehopprenn i Jutulen. Det skulle arrangeres NM i denne bakken noen dager senere. Men til NM skulle ikke vi.

Nå ble stridssekken pakket og vi dro til Tyskland, først med jernbane, så med troppetransportskipet SVALBARD, og til sist på busser gjennom Danmark til Itsehoe leir.

Så var vi kommet på tysk jord, og skulle tjenestegjøre der i ett år.

Førsteinntrykket var heller dårlig. Vi som hadde kommet fra fint vintervær i Norge, var nå kommet til Tyskland hvor det hang tung skodde dag etter dag. Vi befant oss i en stor militærleir med store boligblokker og gatenett. Her skulle vi drive med «sluttet orden» time etter time.

Vi skulle også bevege oss utenfor leiren opp til en stor skytebane. Her skulle vi få skytetrening og ha konkurranser. Neste dag skulle det være «spredt orden» med full utrustning som en såkalt «kriger».

Etter noe tid skulle vi ut på utmarsjer på brolagte gater. Vi skulle også tjenestegjøre som markører mot engelske avdelinger i nattemørke. Etter en manøver skulle vi få komme om bord i en stor engelsk stridsvogn. Ved avstigningen var jeg så uheldig og bryte en fot. Jeg måtte ligge i teltet mens de andre guttene var i tjeneste.

Om natta måtte jeg komme meg bort til latrina som lå på andre sida av den store leiren. Å hoppe på en fot for å komme seg bort til avtredet var ingen lett tur i belgmørket.

Utpå sommeren skulle vi få en tidagers permisjon. For de fleste var det første gangen at vi kunne velge feriested. Men egentlig var det innholdet i pengeboka som var avgjørende for våre valg. Jeg valgte et feriested som heter Møne See. Omgivelsene ved en stor sjø var riktig bra, men støyen fra øldrikkende engelske soldater var mindre bra.

I leiren fikk vi små matrasjoner i forhold til på Steinkjersannan. Mange fikk pakker fra heimene sine hvor det var lagt gode matvarer. Min mor hadde sendt et brød hvor det var skåret et hull og lagt inn ekte bondesmør. Å, hvor godt det smakte en tynn soldatmage!

Ved påsketider fikk jeg et hyggelig kort fra ei som hadde underskrevet med Reidun. Det var spennende, og dette lille kortet skulle vise seg å bli min livslange lykke.

Det var mange glade soldater som pakket stridssekkene sine og satte seg på lastebilen for å dra tilbake til vårt kjære Norge.

Redaksjonell merknad

Teksten ovenfor er gjengitt slik Kåre Aarmo selv skrev den. «Itsehoe» viser til byen Itzehoe, hvor 3. bataljon var forlagt, mens «Møne See» trolig viser til Möhnesee i Nordrhein-Westfalen.

Aarmo skriver at soldatene skulle tjenestegjøre i Tyskland i ett år. Brigade 491 var den første brigaden siden Brigade 471 som fikk tolv måneders førstegangstjeneste, men en betydelig del av tjenesten ble gjennomført i Norge. Kommandoskiftet i Tyskland fant sted 21. februar 1949, og hjemreisene foregikk mellom 14. og 27. august samme år.

Aarmo beskriver utreisen til Tyskland med troppetransportskipet «Svalbard». Ifølge den offisielle brigadehistorikken ble avløsningstransportene mellom Brigade 482 og Brigade 491 gjennomført med M/F «Peter Wessel», mens Aarmo reiste hjem til Norge med «Svalbard». Opplysningen i teksten er beholdt uendret som en del av Aarmos egen erindring.