Nils Jacob Hunstad

Nils Jacob Hunstad

Fra kampene ved Narvik til Tysklandsbrigaden

Der kommer vår Montgomery fra Bjørnefjell

Slik skal to tidligere soldater ha omtalt Nils Jacob Hunstad da han ankom olsokstevnet i Sørreisa sommeren 1945. Fem år tidligere hadde de tjenestegjort under ham under felttoget ved Narvik. Nå møttes de igjen etter krig og okkupasjon.

Hunstad hadde da bak seg en lang tjeneste som offiser, to perioder som ordfører i Harstad og flere arrestasjoner forut for krigsfangenskapet i Schildberg og Luckenwalde. Etter frigjøringen fortsatte han i Forsvaret. Han ble sjef for Tysklandsbrigadens brigade 521 og senere generalmajor med ansvar for distriktskommandoene på Vestlandet og i Trøndelag.

I samlingen finnes en generalsuniform etter ham.

Født: 18. januar 1895 i Harstad
Død: 24. november 1978 på Lillehammer

Offiser og samfunnsmann i Harstad

Nils Jacob Hunstad tok eksamen artium i 1914 og gikk ut fra Krigsskolens øverste avdeling i 1917. Deretter tjenestegjorde han som adjutant ved Infanteriregiment nr. 15 i Narvik. Fra 1919 til 1923 var han inspeksjonsoffiser ved 6. divisjons underoffisersskole, før han igjen ble beordret til IR 15. I årene 1924–1928 var han kompanisjef ved regimentet. Fra 1928 fortsatte han i samme funksjon ved IR 16.

Ved siden av offisersyrket fikk Hunstad flere oppgaver i hjembyen. Han representerte Høyre og var ordfører i Harstad i periodene 1932–1934 og 1938–1940. Fra 1925 til 1945 var han også forretningsfører i Harstad Tidende. Dette var økonomisk vanskelige år for norsk presse, men avisen utviklet seg likevel. I siste halvdel av 1930-årene anskaffet den sin første halvrotasjonspresse.

Idrett og skyting fulgte ham gjennom både det sivile og det militære livet. Han var konkurranseløper på ski, ble forbundsdommer i 1923 og engasjerte seg i Det frivillige Skyttervesen. Ferdighetene som skytter skulle også bli lagt merke til under felttoget i 1940.

Felttoget ved Narvik

Fra nøytralitetsvakt til krig

Den 8. januar 1940 ble Hunstad utnevnt til major og sjef for 1. bataljon av IR 16, da avdelingen ble innkalt til nøytralitetsvakt. Bataljonen hadde stasjon på Setermoen, og tjenesten varte frem til 15. mars.

Da det tyske angrepet kom 9. april, fikk han ordre om å møte på Setermoen 11. april. Hunstad var sengeliggende med revmatisme, men møtte likevel allerede dagen før. Han ledet deretter bataljonen gjennom felttoget ved Narvik.

Avdelingen var kjent som Trondenesbataljonen og ble også omtalt som «Bataljon Hunstad». Den deltok i den norske fremrykningen gjennom fjellområdene nord og øst for Narvik. Mens norske og allierte styrker gjenerobret selve byen 28. mai, fortsatte kampene mot de tyske styrkene i fjellene.

Angrepet ved Holmvatnet

Den 29. mai fikk Hunstad ordre om å angripe de tyske stillingene ved Holmvatnet. Tyskerne hadde forskanset seg i området mellom Karenelva og svenskegrensen. På «høyde 620» lå omkring 90 tyske bergjegere i forsvar.

Tåke, regn og dårlig sikt forsinket angrepet. Først om kvelden 31. mai kom de norske styrkene i gang. De rykket frem mot høyden fra nord, støttet av skarpskyttere og mitraljøseild. Samtidig ble platået mellom «høyde 620» og «høyde 698» angrepet fra øst. Hunstads oppdrag inngikk dermed i de siste fjellkampene etter gjenerobringen av Narvik.

Bataljonssjefen i fremste linje

Major Olav Ravn beskrev Hunstad som en krevende leder som ofte oppholdt seg langt fremme under kampene. I et intervju med Torkel Hovland i 1998, i forbindelse med boken General Carl Gustav Fleischer – Storhet og fall, uttalte han:

(…) Han var en fremragende feltmann, førsteklasses skytter og konkurranseløper på ski. Han var ikke populær, men dog respektert og avholdt av underordnede. Han var kjent for å ha en hard og krevende lederstil. Hans personlige styrke medførte kanskje at han av og til ventet vel meget av sine soldater og avdelinger. I kamp var han som regel i fremste linje hvor han selv kunne vurdere situasjonen og rettlede underavdelingene. Hans evne som skarpskytter som han ofte demonstrerte ved fronten, var legendarisk. Han blir av flere av deltakerne i felttoget vurdert som en av landets dyktigste bataljonssjefer.

Motstandsarbeid og fangenskap

Etter felttoget engasjerte Hunstad seg i motstandsarbeidet i Harstad. Allerede høsten 1940 samlet han informasjon og opprettet kontakter i Målselv og på Bardufoss. Sammen med major Axel Hagemann tok han initiativ til en motstandsgruppe som skulle skaffe etterretninger om okkupasjonsmakten og forberede seg på nye kamphandlinger eller en tysk tilbaketrekking. Leif Bothner overtok senere ledelsen av gruppen.

Hunstad ble arrestert flere ganger under okkupasjonen. Etter en arrestasjon 4. desember 1942 satt han fengslet i Trondheim frem til 3. februar 1943. Den 16. august samme år ble han arrestert på nytt. Deretter satt han i krigsfangenskap i Schildberg og Luckenwalde frem til frigjøringen i 1945.

Sommeren 1945 møtte han igjen tidligere soldater under olsokstevnet i Sørreisa. Referatet fra stevnet, hvor to av veteranene omtalte ham som sin «Montgomery fra Bjørnefjell», gir et annet innblikk i forholdet mellom Hunstad og mennene han hadde ledet.

Fra talerstolen fortalte han om den norske fremrykningen fra Fossbakken, Colbansbaret og Lapphaugen mot Bjørnfjell. Han fremhevet soldatenes innsats til tross for mangelfull utrustning og forpleining. Hunstad fortalte også om et flyangrep mot en avdeling hvor soldater fra Sørreisa tjenestegjorde. Han hadde fryktet store tap, men kunne etterpå konstatere at ingen var drept og bare enkelte lettere skadet. Ifølge referatet ble talen møtt med langvarig applaus.

Tilbake i Forsvaret

Sjef for Tysklandsbrigadens brigade 521

I 1946 ble Hunstad utnevnt til oberst og sjef for Troms og Nord-Hålogaland infanteriregiment nr. 16. I 1951–1952 ledet han Tysklandsbrigadens brigade 521.

Mannskapene rykket inn til utdanning i Norge 5. november 1951. Den 15. januar 1952 etablerte Hunstad den første delen av brigadestaben i Frognerleiren, sammen med nestkommanderende, oberst Eivind O. Hjelle, og stabssjefen, major Knut Kolstad. Brigaden hadde en samlet styrke på 4 285 mann og ble overført til Tyskland med «Svalbard» i perioden 16.–29. april.

Tjenesten var preget av overgangen fra britiske til amerikanske våpen. Omvæpningen ble fullført under brigade 521, men forsinkede og utilstrekkelige ammunisjonsleveranser fra Norge hemmet skyteutdanningen. Mangler ved opplæringen før avreisen gjorde det også nødvendig å repetere grunnleggende ferdigheter etter ankomsten. Brigaden gjennomførte øvelser og skarpskyting på Putlos og fikk tilgang til treningsområder i Harz, hvor terrenget hadde større likhet med norske forhold.

Idrett og fysisk trening hadde en viktig plass i tjenesten. De fleste avdelingene gjennomførte ukentlige feltkonkurranser mens de lå i garnison. Hunstad deltok selv i befalsmesterskapet i geværskyting og vant blant 48 deltakere. Brigadepersonellet hevdet seg også internasjonalt, med seier i 13 av 16 øvelser under Hamburg Areas individuelle friidrettsmesterskap.

Hjemtransporten fant sted i oktober 1952. Innen 20. oktober var alle mannskapene dimittert, og etterarbeidet i brigadestaben ble avsluttet 20. november.

Generalmajor på Vestlandet og i Trøndelag

I 1953 ble Hunstad generalmajor og sjef for Distriktskommando Vestlandet. To år senere overtok han ledelsen av Distriktskommando Trøndelag, hvor han ble værende frem til avgangen ved oppnådd aldersgrense i 1960.

I Trøndelag la han vekt på realistiske øvelser. Under vinterøvelsen på Dovre i 1958 ble Kombinert Regiment 12 prøvet under krevende forhold, med temperaturer ned mot 35 minusgrader. Repetisjonsavdelingene viste da at de var i stand til å ta vare på seg selv under svært vanskelige forhold.

Året etter ble øvelsen «Gaupe» gjennomført i Nord-Trøndelag etter Hunstads eget opplegg. Feltmanøveren startet umiddelbart etter innrykk, mens repetisjonsundervisningen kom etterpå. Hensikten var å prøve mobiliseringsavdelingenes kampstyrke slik den var ved fremmøte.

I omtalen etter hans død ble disse øvelsene trukket frem som eksempler på hans egenskaper som feltoffiser. Også i etterkrigshæren ble han husket som en leder man følte at man kunne stole på i kritiske situasjoner.

De siste årene

Etter å ha gått av med pensjon bosatte Hunstad seg på Lillehammer. Han fortsatte å være en ivrig friluftsmann og holdt seg i god form langt opp i pensjonsalderen. Tilknytningen til Harstad var fortsatt sterk. Som regel reiste han og ektefellen nordover hvert år for å besøke slektninger og venner.

Nils Jacob Hunstad døde 24. november 1978, 83 år gammel. I minneordene ble innsatsen hans i Forsvaret, kommunepolitikken, pressen, idretten og skyttervesenet fremhevet. Samtidig ble han beskrevet som en mann som ikke ønsket for mye offentlig oppmerksomhet om sin egen person.

Utmerkelser

Hunstad var innehaver av følgende utmerkelser:

• St. Olavsmedaljen med ekegren
• Den franske Æreslegionen, offiser
• Croix de guerre 1939–1945
• Deltagermedaljen
• Det frivillige Skyttervesens hederstegn
• Idrettsmerket i gull

Kilder

• Universitetet i Tromsø: Masteroppgave om motstandsarbeidet i Harstad, avsnittet «Hunstad og hans gruppe».
• Harstad Tidende, 27. november 1978.
• Adresseavisen, 30. november 1978.
• Torkel Hovland: General Carl Gustav Fleischer – Storhet og fall.
• Lokalhistoriewiki: Nils J. Hunstad.
• Riksantikvaren: Fredningsdokumentasjon for Narvikfjellene.
• Lenvik museum: Olsokstemnet i Sørreisa 1945.
• Tysklandsbrigaden.no: Brigade 521 og Spesielle tjenester.