Kaare Eikenes

Diplom for 5. plass i feltidrett og Militært idrettsmerke tildelt Kaare Eikenes. Feltidrettsdiplomet er fra 1950, da Eikenes tjenestegjorde som sjef for etterretningstjenesten i Tysklandsbrigaden, Brigade 501. Det militære idrettsmerket ble tildelt i 1937, da han var elev ved Befalsskolen for Kavalleriet.

Kaare Eikenes ble født 9. oktober 1916. Han gjennomførte Befalsskolen for Kavalleriet 1937–1938, Statens politiskole i 1940, tok handelsbrev i 1941 og juridisk embetseksamen (cand.jur.) i 1943. Han gjennomførte kurs ved Stockholms Kriminaltekniska Institut i 1945 og militære kurs i etterretnings- og sikkerhetstjeneste i Oslo i 1949. Han foretok studiereiser til Tyskland i 1951 og 1960.

Yrkeserfaringen hans omfatter blant annet stillinger som folkeskolelærervikar i Oslo og Drammen (1937, 1939), politikonstabel i Oslo (1940), postfunksjonær (1941), og offiser i Rikspolitiet i Sverige under krigen (1943–1945), hvor han tjenestegjorde både som troppsjef og kursleder for spesialtjeneste. Etter krigen var han politifullmektig og aktor ved Follo politikammer (1945–1946) og Romerike politikammer (1946–1948), før han i 1950 ble sjef for sikkerhetstjenesten i Tysklandsbrigaden.

Kort tid etter tjenesten i Tyskland startet Eikenes en sykkelmotorfabrikk og utga en bok om sykkelmotorer.

Diplomet fra Tysklandsbrigaden er signert av brigadesjef oberst Aage Rosenquist Pran og Christian Malvin Jacobsen, som var idrettsoffiser i brigadene 482, 491, 492, 501 og 502.

Kaare Eikenes fremstår som en prinsippfast og verdibevisst person, noe som tydelig kommer til uttrykk i hans bidrag til boken Studentene fra 1936: biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25-års jubileet 1961. Der uttaler han:

“Krigen og fremtidsplanene? I 1943 kom parolen fra England: Ingen juridiske kandidater må ta juridisk arbeid i staten. Dette tok jeg meg ad notam. Da det senere i 1948 ved fast ansettelse i politiet viste seg at det også som ansettelsesgrunnlag ble tatt hensyn til at man hadde juridisk tjeneste i staten under krigen, mistet jeg interesse for videre ansettelse i Staten og sluttet som politiembetsfullmektig.”

Han fortsetter:

“Min mening: I 1936 var jeg en stor optimist som så på den akademiske levevei som den eneste mulige, den var den sikre og grunnleggende for den videre utvikling. Disse 25 vanskelige årene har allikevel gitt mange bevis for at Norges store sønner ofte kommer fra helt andre yrker. I dag betyr god økonomi mer og akademisk grad mindre enn før siste krig. Jeg tilskriver fremdeles alt den oppfatning at mennesker og nasjoner seg imellom ville være mere lykkelige og forsonlig innstilt, hvis man i det daglige kunne leve i mer forståelse med den akademiske ånd og tanke.”

Litteratur: Studentene fra 1936. Utg. Bokkomiteen for studentene fra 1936. Oslo. 1961.