Albert Artnsen

«Det er ikke noe jeg heller vil enn å komme til Storbritanien» – Albert Arntsens militære liv 

Kom selv i kamp på fjellet. Kom alle fra det med livet. Trakk oss tilbake til Veilund, og kom dit klokken 9. Befestet stillingen der.

Slik beskrev Albert Arntsen kort og nøkternt en av sine opplevelser under kampene våren 1940. Arntsen var en av mange unge nordmenn som denne våren plutselig befant seg i kamp mot en av Europas sterkeste militærmakter, Tyskland.

(Ønsker du å kun se samlingen etter Arntsens liv og tjeneste, trykk her)

Det var neppe en slik fremtid han hadde sett for seg da han søkte seg inn på Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge. Men verden rundt ham var i rask endring. «Krigen som skulle ende alle kriger» lå bare drøyt tjue år tilbake i tid. Nå var stormaktene igjen i krig.

Den 9. april 1940 angrep Tyskland Norge, og for Arntsen og tusenvis av andre norske soldater ble krigen med ett en realitet.

For Arntsen skulle den føre ham langt bort fra det livet han til da hadde kjent. Han ble landflyktig og tilbrakte nærmere ett år i Sverige, før han la ut på en farefull ferd sjøveien til Storbritannia. Av de ti båtene som forsøkte overfarten, var Arntsens én av bare to som nådde frem. I Storbritannia fortsatte han sin militære utdanning ved den nyopprettede Krigsskolen i London, og i 1944 gikk ferden nordover igjen. Arntsen vendte tilbake til landsdelen han hadde forlatt under helt andre omstendigheter, nå som offiser.

I løpet av bare fire år hadde han gått fra å være befalselev kastet inn i kampene for å stanse en tysk invasjon, til å vende tilbake til Nord-Norge som utdannet offiser mens den samme fienden var på tilbaketog.

Den militære løpebanen som begynte før krigen, skulle heller ikke ende med freden. Arntsen fortsatte i Hæren og gjorde Forsvaret til sitt yrke frem til han gikk av med pensjon.

Men for å forstå veien som førte Arntsen gjennom krig, landflyktighet og et langt liv i Forsvaret, må vi begynne noen år tidligere.

Befalsskolen 1939–1940

Den 25. januar 1919 ble Albert Arntsen født på Fenes i Bjarkøy kommune. Etter endt folkehøyskole og middelskole søkte han seg inn på Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge, 6. Divisjons skole. Arntsen tilhørte befalsklasse B og hadde elevnummer 88.

Da andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, var skolens elever på Hundtorp i Bardu. Kort tid senere fortsatte undervisningen i Harstad, samtidig som beredskapen ble skjerpet. Elevene fikk mer vakttjeneste og ble sendt ut på rekognoseringer som ledd i forsvaret av Harstad og områdene rundt. Under en inspeksjon i november understreket generalinspektøren for Infanteriet, oberst Otto Ruge, at elevene måtte være forberedt på at Norge kunne bli trukket inn i krigen.

Vinteren 1940 gjennomførte Befalsskolen harde vinterøvelser på Hundtorp. Temperaturen var tidvis nede mot 40 kuldegrader, og øvelsene bestod blant annet av lange skimarsjer, orientering og feltøvelser under krevende forhold.

I mars vendte skolen tilbake til Harstad, og etter påske begynte eksamen. Den ble avsluttet 6. april, og kaptein Ole Forseth overtok som fungerende skolesjef. De siste praktiske øvelsene skulle gjennomføres på Hundtorp. Om kvelden 8. april gikk Arntsen og de øvrige befalselevene om bord i D/S «Dyrø» i Harstad.

Neste morgen var Norge i krig.

Fra befalselev til frontsoldat – kampene i Gratangen

Da Albert Arntsen forlot Harstad sammen med de øvrige befalselevene om kvelden 8. april 1940, var hensikten å gjennomføre avsluttende praktiske øvelser på Hundtorp. Natten etter angrep Tyskland Norge. Da D/S «Dyrø» nådde Sjøvegan om morgenen 9. april, var Narvik allerede besatt, panserskipene «Eidsvold» og «Norge» senket og Elvegårdsmoen med sine store militære lagre tatt av tyske styrker. Befalsskolen ble først satt inn i sikringsoppgaver ved Strøkkenes bru før ferden fortsatte til Hundtorp natt til 10. april.

På Hundtorp ble skolen i løpet av kort tid gjort om fra utdanningsinstitusjon til stridende avdeling. Skolekompaniet ble organisert med tre geværtropper, en mitraljøsetropp, bombekasterlag, trentropp, bårelag og tre oppklarings- og sikringspatruljer. Kaptein Ole Forseth fikk kommandoen. Til sammen bestod avdelingen 11. april av 179 befal og elever.

Blant dem var befalselev nr. 88 Albert Arntsen.

Patruljen til Høyde 509

Arntsen ble tatt ut til en seksmanns oppklarings- og sikringspatrulje under ledelse av sersjant Sverre Bratland. De øvrige var befalselevene Jarle Falk-Petersen, Hans Jahnsen, Odd Olsen og Tobias Skog. Patruljens oppdrag var knyttet til Høyde 509 ved Gratangen.

Om formiddagen 11. april ble patruljen transportert med buss til Lund i Salangsdalen. De var bevæpnet med geværer og hadde rikelig med ammunisjon, men verken soveposer eller ulltepper. I stedet bar de pelsjakker. Fra Lund fortsatte de på ski til Lapphaugen, hvor Bratlands patrulje skilte lag med en annen oppklaringspatrulje som skulle inn i Gressdalen. Deretter gikk Arntsen og de fem andre videre mot Gratangen.

I sin egen dagbok beskrev Arntsen patruljevirksomheten langt mer kortfattet:

Kompaniet blei feltmessig oppsatt. 8 patruljer (frivillige) blei tatt ut. De skulde oppklare mot Øsevatn og Hartvikvatn. Jeg var i 2. patrulje.

Videre noterte han:

Vi bilte (begge patr.) til Lapphaugen.

Etter Lapphaugen fortsatte Bratlands patrulje mot Høyde 509. Underveis møtte de fenrik Johannes Bjugn og hans tropp, som rykket frem mot Gratangen Turiststasjon. Patruljen nådde deretter høyden og begynte å observere den tyske virksomheten i Gratangsbotn.

Høyde 509 hadde en viktig plass i forsvaret av Gratangen. Fra høyden kunne området rundt Gratangsbotn observeres, samtidig som den lå på flanken av Skolekompaniets hovedstilling ved turiststasjonen. Høyden ble vurdert som et svakt punkt i den norske stillingen, fordi en fiendtlig styrke herfra kunne forsøke å omgå kompaniets venstre flanke.

Arntsen og de øvrige patruljemennene lå dermed langt fremme foran hovedstyrken.

Fra Høyde 509 gikk patruljen senere ned i retning Ose. Ved midnatt tok de inn på Kvernmo for å få noen timers hvile. Oppholdet ble kort. En ukjent sivil person ble observert utenfor huset og forsvant før patruljen fikk stanset ham. Bratland besluttet derfor å bryte opp.

Da de hadde kommet et stykke opp i lia, oppdaget de en tysk patrulje på mellom 15 og 20 mann. Nordmennene stod stille og ble ikke oppdaget. Deretter tok de seg opp de bratte liene og tilbake til Høyde 509, hvor de gikk i observasjonsstillinger gjennom resten av natten og morgenen 12. april.

I kamp på høyden

På Høyde 509 ble patruljen delt mellom to observasjonssteder. Bratland og Tobias Skog lå på en avsats nedenfor høyden, mens Arntsen, Falk-Petersen, Jahnsen og Olsen lå rundt toppen.

I løpet av formiddagen tok tyske patruljer seg opp bratthenget på nordvestsiden av høyden og nærmet seg de norske stillingene. Begge gruppene kom omtrent samtidig i kamp.

Det utviklet seg til en livlig skuddveksling. Da tyskerne fikk automatvåpen i stilling, måtte den lille norske patruljen oppgi posisjonene. Bratland hadde på forhånd gitt ordre om at hver enkelt om nødvendig skulle forsøke å komme seg tilbake til egne avdelinger på egen hånd. Patruljen ble derfor splittet under tilbaketrekningen, men alle seks kom seg etter hvert tilbake. Ingen ble drept eller såret.

Arntsen sammenfattet møtet med fienden i dagboken i én kort formulering:

Kom selv i kamp på fjellet. Kom alle fra det med livet.

Bak den ene setningen lå altså en trefning der seks norske befalselever hadde ligget i fremskutte observasjonsstillinger, blitt angrepet av tyske styrker og til slutt måtte trekke seg tilbake under ild.

At Høyde 509 ble vurdert som viktig, vises også av det som skjedde etter at Bratlands patrulje var blitt presset bort. Kaptein Forseth beordret straks Kristian Herseth og hans lag fra 2. tropp frem for å sikre høyden og hindre at tyskerne kunne utnytte den til en omgående bevegelse mot Skolekompaniet.

Samtidig var hovedstyrken i kamp ved Gratangen Turiststasjon. Skolekompaniet slo om formiddagen 12. april tilbake et tysk angrep, men kompaniets lange front gjorde flankene utsatte. Senere på dagen økte faren for at tyskerne skulle komme rundt stillingen, og Forseth besluttet å trekke hovedstyrken tilbake mot Lapphaugen.

For Arntsen hadde overgangen fra skole til krig dermed skjedd på få døgn. 8. april hadde han reist fra Harstad for å gjennomføre de siste praktiske øvelsene før avsluttet utdanning. Fire dager senere hadde han ligget i observasjonsstilling på Høyde 509 og vært i kamp med tyske bergjegere.

Tilbake mot Fossbakken

Etter kampene ved Gratangen ble Skolekompaniet trukket tilbake via Lapphaugen mot Fossbakken. Her ble det etablert nye forsvarsstillinger for å stanse en videre tysk fremrykning gjennom Kolbanskaret mot Setermoen og Bardufoss. Avdelingen hadde da vært i sammenhengende virksomhet siden krigsutbruddet, med lite søvn og uregelmessige forsyninger.

De neste dagene fortsatte oppklarings- og sikringstjenesten foran stillingene. Feltvakter ble etablert mellom Melkefjell, Jordbrua og Spanstinden, mens mindre patruljer gikk ut i ingenmannsland for å kontrollere tysk aktivitet. Sersjant Bratland førte flere av disse patruljene mot Lapphaugen, Stormyra og Gressdalen.

Denne tjenesten går igjen i Arntsens dagbok. Han skriver om stadig nye patruljer, om oppklaring mot de tyske stillingene og om lange turer i dårlig vær. Etter en av patruljene skrev han:

Det var den mest anstrengende patr[ulje]tur. Da det var et fryktelig vær å bane sig frem.

En annen patrulje, 21. april, begynte med seks mann. Underveis måtte én soldat gi fra seg skiene etter at patruljeføreren hadde ødelagt sine. En annen kjørte utfor et stup og måtte vende tilbake sammen med en kamerat. Bare tre fortsatte oppdraget.

Arntsen noterte:

Det var et gyselig vær på tur.

Tjenesten ved Fossbakken foregikk under skiftende og krevende værforhold, med mildvær, kulde, vind og snødrev. Hvile måtte ofte tas i stillinger gravd ut i snøen, samtidig som patruljene ble sendt stadig nærmere de tyske stillingene på Lapphaugen.

Krigen opptok likevel ikke alle tankene. Det fantes også små lysglimt i tilværelsen. Den 21. april skrev Arntsen:

Klokken (9) var her 2 smarte piker på besøk, men akk o ve. Om jeg skulde skrive en roman vilde jeg kalle den «Forspilt sjanse».

Angrepet på Lapphaugen

Natt til 24. april gikk Skolekompaniet igjen frem.

II/IR 15 skulle angripe de tyske stillingene på Lapphaugen med støtte fra artilleri. Skolekompaniet fikk i oppdrag å sikre bataljonens venstre flanke. Fremrykningen foregikk i kraftig snøvær og tungt føre. Snøen var enkelte steder så dyp at soldatene sank til over knærne, og ved bombekasterstillingen måtte mannskapene grave seg mer enn én meter ned for å komme til fast grunn. Klokken 09.30 åpnet det norske artilleriet ild mot de tyske stillingene.

Arntsens egen innførsel fra denne dagen er langt kortere:

Klokken (6.30) drog vi fra Fossbakken og tok stilling her. [sic] … ut mot Lapphaugen for å sikre den angripende batj. i flanken.

Deretter konstaterte han:

Angrepet lykkes ikke.

Angrepet ble oppgitt i det tette snødrevet, og Skolekompaniet trakk seg tilbake og gikk i bivuakk nordøst for Jordbrua.

Katastrofen i Gratangen og tilbake til Hundtorp

Dagen etter det mislykkede angrepet på Lapphaugen ble Arntsen og de øvrige i Skolekompaniet vitne til følgene av en langt alvorligere kamp. Tidlig om morgenen 25. april hørte de voldsom skyting fra vest. De første ryktene fortalte at Trønderbataljonen, I/IR 12, hadde vunnet en stor seier. Utover dagen ble det klart at virkeligheten var en annen.

Bataljonen hadde rykket over Fjordbotneidet for å komme de tyske stillingene i Gratangen i flanken. Etter en utmattende fremrykning gjennom snøstorm ble den om morgenen 25. april angrepet av tyske bergjegere i Gratangsdalen. Tapene ble store: 34 mann falt, 64 ble såret og omkring 150 ble tatt til fange.

Arntsen skrev dagen etter:

Fikk nærmere greie på hvorledes det var gått med batj. av I.R. 12.

Samme dag registrerte han også et skifte i ledelsen:

Kapt. Forseth var avgitt til Alta Batj. og ltn. Hærland overtok kompaniet.

Kaptein Ole Forseth var blitt frabeordret som sjef for Skolekompaniet for å overta 2. kompani i Alta bataljon. Løytnant Einar Hærland overtok kompaniet, som 26. april gjorde seg klar til en ny fremrykning mot Gratangen.

Skolekompaniet var nå redusert i styrke. Fremrykningen gikk langsomt gjennom dårlig føre og inn i området mellom egne og tyske stillinger. I dagboken skrev Arntsen kort:

Fikk ordre om å dra mot Gratangen.

Dagen etter lå avdelingen i stilling før den igjen rykket frem. Arntsen noterte at de skulle ta stilling til høyre for Gratangen, men fikk deretter ny ordre om å gå ned mot Gratangen Turiststasjon.

Natt til 28. april var Skolekompaniet dermed tilbake i området det hadde måttet forlate under kampene 12. april. Deler av kompaniet besatte høydene sør for turiststasjonen, og Høyde 509 ble igjen brukt til oppklaring. Senere ble norske styrker sendt frem for å overta stillingene. For Skolekompaniet hadde flere døgn med nesten sammenhengende aktivitet satt sine spor.

Arntsen oppsummerte det kort:

Riktig hundeslitt.

29. april fikk kompaniet hvile. Krigen var likevel fortsatt nær. Arntsen skrev at et tysk bombefly kom over linjene ved titiden og ble beskutt av norske mitraljøser. Senere samme dag ble Fjordbotneidet bombet:

På Fjordbotneidet blev kastet bomber, en mann og en hest blev drept.

Samme dag kom ordren om at Skolekompaniet skulle tilbake til Hundtorp.

Om morgenen 30. april begynte tilbaketrekningen fra frontområdet. Kompaniet ble transportert tilbake i sju busser. Ved Brandvoll ble avdelingen stilt opp for brigadesjef oberst Kristian Løken, som takket kompaniet for innsatsen. Han overleverte også et tysk Mauser-gevær som var tatt under kampene i Gratangen, med ønske om at det skulle henges opp i messa på Hundtorp som et minne om Skolekompaniets innsats. Klokken 14.00 var kompaniet tilbake i leiren.

Arntsen nevnte også brigadesjefens tale i dagboken:

Her holdt brigadesjefen en tale til kompaniet, og gav et meget godt inntrykk.

Dermed var nær tre ukers sammenhengende fronttjeneste i Gratangenområdet over for Arntsen.

1. mai hvilte han på Hundtorp. I dagboken skrev han:

Hvilte hele dagen. Var på Moen og festet litt. Røde-korsflagget blev firt, og det norske flagg heist. Strålende vær.

Neste dag, 2. mai, var det igjen oppstilling:

Pent vær. Oppstilling kl. 0900. Forskoleelevene fikk ordre om hvad de skulde gjøre. De som kunde ville reise hjem. Messa blev tatt til sykehus. Vi måtte gå kjøkkenveien for å handle.

Med innførselen 2. mai slutter Arntsens dagbok fra de første krigsukene. På mindre enn en måned hadde han gått fra å være befalselev på vei til avsluttende øvelser, til å delta i oppklaringspatruljer, strid på Høyde 509, sikringsoppdrag ved Lapphaugen og fremrykninger i Gratangen.

For Arntsen var kampene over, men tjenesten fortsatte. I 39 dager, frem til 7. juni 1940, tjenestegjorde han som troppssjef ved øvingsavdelingen på Setermoen, underlagt IR 16. Tre dager senere kapitulerte de norske styrkene. 

Krigen var imidlertid ikke over, og heller ikke Arntsens militære utdanning.

Motstand og flukt

Motstandsarbeid

Selv om de norske styrkene la ned våpnene, var det mange som fortsatte kampen. Nøyaktig hva Albert Arntsen gjorde i tiden etter kapitulasjonen, vet vi ikke, men han skal ha gått inn i motstandsarbeidet.

Etter kapitulasjonen i Nord-Norge 9. juni 1940 ble 6. divisjon demobilisert, men våpen og ammunisjon ble flere steder gjemt unna, og tidligere soldater og befal begynte etter hvert å organisere motstandsgrupper. Mange av lederne hadde bakgrunn fra 6. divisjon og dens skoler, og deres militære utdanning fikk stor betydning for motstandsarbeidet i landsdelen.

Motstanden besto særlig av etterretning om tyske styrker, anlegg og skip, som ble formidlet videre til de allierte gjennom blant annet SIS, RMO og XU. Arbeidet var svært risikabelt, og mange ble arrestert, torturert eller sendt i fangenskap.

Det er mulig at Arntsen ble en del av et slikt miljø, der tidligere soldater og befal fra 6. divisjon gikk inn i det videre motstandsarbeidet.

Flukt over grensen

I 1941 bestemte Arntsen og to andre seg for å flykte til Sverige, hvor de etter ankomsten ble internert. Slike flukter ble sjelden dokumentert i detalj, men omkring ett år senere ble historien om deres ferd over grensen fortalt i en reportasje i et svensk blad. Reportasjen ble også illustrert med fotografier fra flukten, men ingen navn ble nevnt.

Planen var ambisiøs. De ønsket å komme seg videre gjennom Sverige og Russland til Canada, hvor de håpet å kunne utdanne seg til flygere og senere vende tilbake for å delta i frigjøringen av Norge.

De tre hadde reist fra Oslo til en mindre by i Nord-Norge, men da det samlet seg stadig flere medlemmer av Nasjonal Samling på stedet, mente de at tiden var inne for å komme seg av gårde. Under dekke av at de skulle på fisketur skaffet de seg nødvendig utstyr og klarte etter en del vanskeligheter å få tak i bensin. Med bil kjørte de så langt opp mot fjellet som veien tillot. Underveis passerte de vakter ved å gjøre nazihilsen, før de fortsatte til fots og på ski over fjellet.

Flukten ble langt mer strabasiøs enn de hadde forestilt seg. De hadde verken kart eller kompass, men fikk råd om ruten av lokale fjellfolk. Foran dem lå flere døgn med lange etapper gjennom snø, vått føre og vanskelig terreng. Den første natten gikk de så langt de orket for å komme bort fra faren, og neste dag sov de på taket av en ubebodd fjellhytte. På en av etappene brukte de hele 18 timer på å tilbakelegge 45 kilometer. Mildværet gjorde etter hvert snøen tung og våt, og sko og støvler ble stadig fylt med vann.

Underveis møtte de nesten ingen mennesker. Da de til slutt fikk øye på væpnede menn i fjellet, forsøkte de først å komme seg unna, men mennene viste seg å være samer på jakt. Av dem fikk flyktningene vite at fritt territorium lå på den andre siden av den neste fjellryggen. Etter ytterligere vandring, og med hjelp fra lokale som blant annet lånte dem en robåt for å krysse en flomstor elv, nådde de omsider svensk side og kunne melde seg for grensevakten. Datoen var blitt den 27. mai 1941.

Tiden i Sverige

For Arntsen var flukten over grensen bare første etappe på veien ut av det okkuperte Norge. Planen om å reise videre gjennom Sverige og Russland til Canada skulle imidlertid ikke bli gjennomført slik de tre opprinnelig hadde sett for seg. Arntsen ønsket å komme videre og igjen delta aktivt i kampen mot okkupasjonsmakten, men først ventet et opphold på over ti måneder i Sverige.

Tilværelsen han møtte der, var typisk for mange unge norske flyktninger i krigens første år. Sverige ga trygghet fra den tyske okkupasjonen, men oppholdet innebar samtidig registrering, forlegning og, for mange, arbeidsplikt. Norske flyktninger ble blant annet satt til skogs-, vei- og gårdsarbeid mens svenske myndigheter forsøkte å finne en plass for den stadig voksende norske flyktningbefolkningen.

Store deler av oppholdet tilbrakte Arntsen i Voxna i Hälsingland. Da den norske forlegningen åpnet omkring 20. oktober 1941, ble den da 22 år gamle sersjanten ansatt som leirsjef. Leiren hadde på det meste omkring 200 mann, og Arntsen fikk et betydelig ansvar for både arbeidet og utdannelsen av personellet. Oppgaven krevde at han arbeidet nokså selvstendig, og ble senere omtalt som både vanskelig og mangesidig.

Voxna var på denne tiden i bruk til flere formål for norske flyktninger, blant annet som ungdomsforlegning, skogskole og kurssted. Senere skulle leiren også få en rolle i den militære opplæringen av nordmenn i Sverige. For Arntsen ble oppholdet der likevel først og fremst et mellomstadium på veien videre.

En stadig mer utålmodig ventetid

Selv om Arntsen hadde mer enn nok å holde styr på som leirsjef, ønsket han seg videre. Omtrent en måned etter at han tiltrådte i Voxna, tok han kontakt med den norske militærattachéen for å få avklart mulighetene for å bli sendt til Storbritannia.

Allerede omkring to måneder tidligere hadde forlegningssjefen ved Öreryd nektet ham å ta annet arbeid, fordi Arntsen var blant befalet som var vurdert som skikket for videresending til England. Navnet hans var meldt inn til den norske legasjonen, men siden hadde han ikke hørt noe. Etter uker med venting tok han derfor selv kontakt for å få vite hvordan saken sto, og om det fremdeles var mulighet for å komme seg videre.

Svaret kom fra militærattaché Ingvald Smith-Kielland i Stockholm 3. november 1941. Arntsen sto fortsatt på reiselisten over befalsskoleutdannet befal som kunne komme i betraktning for viderereise. Listen var satt opp kronologisk etter ankomsten til Sverige, og omkring tolv mann sto foran ham. Noe bestemt tidspunkt for avreise kunne derfor ikke gis, men Smith-Kielland skrev at Arntsen hadde godt håp om å komme seg videre i løpet av året.

Bare noen uker senere, i et brev datert 28. november, ble Arntsen på nytt spurt om han, når muligheten bød seg, ønsket å reise videre for å tjenestegjøre i de norske styrkene i Storbritannia. Spørsmålet må ha fortonet seg underlig etter den foregående korrespondansen og den lange ventetiden. Svaret hans var i alle fall ikke til å misforstå:

Jeg har mottatt Deres brev av ovennevnte datum, hvilket forbauser meg meget. Der skulle da vel ikke være noen tvil om jeg ønsket å reise videre. Det er vel derfor jeg er kommet hit til Sverige, og sjangsen har jeg nu ventet på i over seks mnd. Siden jeg for ca. tre mnd. hørte at jeg skulle komme videre om en mnd., har jeg da tålmodig ventet.

Det skulle jo også ha bekreftelse på at jeg ønsket å komme videre, i mitt brev til Dem av 30/10–41. I Deres svar på dette brev sier De at jeg har godt håp om å komme avgårde i inneværende år, og det er den beste oppmuntring jeg har fått her i Sverige.

Det skal De ihvertfall vite at det er ikke noe jeg heller vil enn å komme til Storbritanien.

Jeg håper og tror enda på innkallelse i nær framtid.

Ordene gir et tydelig bilde av hvor sterkt Arntsen ønsket å komme seg videre. Han hadde da ventet i over et halvt år på muligheten til igjen å tre inn i aktiv norsk krigstjeneste.

Den 13. februar 1942 var ventetiden omsider over. Arntsen ble overført fra Voxna til tjeneste på en av de norske båtene i Göteborg. Det var denne båten han senere skulle følge på den farefulle ferden over Nordsjøen til Storbritannia.

Kvarstadbåtene

Begrepet kvarstad kom fra det svenske uttrykket stanna kvar og ble brukt om skip som ble holdt tilbake i Sverige mens retten til å disponere dem ble avklart. Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, lå omkring 30 norske skip i svenske havner.

Fem skip lyktes i å bryte ut fra Göteborg i januar 1941. For de gjenværende fartøyene fortsatte striden. Den 1. juli 1941 inngikk norske og britiske myndigheter en avtale om at elleve av skipene skulle leies av det britiske Ministry of War Transport, mens kapteinene skulle representere Nortraship. Tysk press mot Sverige gjorde imidlertid saken vanskelig, og skipene ble liggende.

Den norske regjeringen i London besluttet 18. mai 1940 å rekvirere norske handelsskip på over 500 bruttotonn som befant seg utenfor det tyskokkuperte Norge. Skipene skulle stilles til disposisjon for Nortraship og den allierte krigsinnsatsen. De norske skipene i Sverige ble imidlertid gjenstand for en langvarig juridisk og diplomatisk strid. Tyske interesser gjorde krav på skipene, samtidig som norske og britiske myndigheter arbeidet for å få dem ut av Sverige.

Først 17. mars 1942 kom den avgjørende svenske rettsavgjørelsen som åpnet for at skipene kunne seile. Planleggingen av utbruddet, som fikk det britiske kodenavnet Operation Performance, gikk raskt. Ti skip ble gjort klare til å forsøke seg gjennom den tyske blokaden og videre over Nordsjøen til Storbritannia.

Forberedelsene foregikk under stor hemmeligholdelse. Skipene ble malt mørkegrå, og om bord ble det tatt inn strategisk viktige laster. Samtidig ble fartøyene utstyrt med sprengladninger slik at de kunne senkes dersom de sto i fare for å falle i tyske hender. Våpen ble også smuglet om bord.

I tillegg til de ordinære besetningene ble det tatt med norske flyktninger som ønsket å komme seg til Storbritannia for å delta i krigsinnsatsen. Blant disse var Albert Arntsen. Etter nærmere ti måneder i Sverige fikk han dermed endelig muligheten han så lenge hadde ventet på. Han gikk om bord på tankskipet B.P. Newton som ekstramannskap og fikk oppgaven som «gunner» på broen, hvor han skulle betjene et maskingevær som i hemmelighet var blitt smuglet om bord i Göteborg.

Mer enn tre tiår senere fortalte Arntsen om forberedelsene i et intervju med Fredrikstad Blad 26. oktober 1976. Mannskapene hadde fulgt spent med på domstolsbehandlingen omkring Kvarstadbåtenes skjebne. Da avgjørelsen endelig kom, var stemningen ifølge Arntsen preget av forventning:

Vi fulgte alle spent med domstolens behandling om beslutningen om «kvarstad»-arrest for de norske båtene. Da det hele ble avgjort var det bare glede og forventning som preget mannskapene.

Natten mellom 31. mars og 1. april 1942 begynte utbruddet. Skipene forlot Göteborg med korte mellomrom og skulle deretter forsøke å ta seg gjennom Skagerrak og Nordsjøen på egen hånd. Værforholdene ble ansett som gunstige, med dårlig sikt som kunne gjøre det vanskeligere for tyske overvåkingsstyrker å oppdage dem. Arntsen fortalte senere:

Vi stakk til sjøs sent på kvelden til 1. april 1942. Vi gikk ut i urorden. Det var nemlig meldt om ideelt vær for oss denne natten, med tåke og snevær. Da vi kom ut i åpen sjø skiftet vi lag med de andre båtene og alle var da overlatt til seg selv.

Risikoen var betydelig. Tyske sjø- og luftstyrker var varslet om at et utbrudd kunne komme, og deltakerne visste at ferden kunne bli svært farlig. Likevel beskrev Arntsen senere hvordan det ikke var tid til å dvele ved faren:

Vi hadde ikke tid til å være redde eller føle noen betenkelighet over denne aksjonen som mange hadde dømt til å mislykkes.

B.P. Newton

B.P. Newton var det raskeste av Kvarstadskipene og det siste som forlot Göteborg. Om bord delte Arntsen lugar med Bjørn Wassum, en av de andre skytterne, som han senere skulle møte igjen som elev ved Krigsskolen i London.

Etter avreisen gikk B.P. Newton alene videre gjennom Skagerrak. Været vekslet mellom regn, tåke og snø, og mannskapet måtte blant annet rydde snø fra dekket. Det dårlige været ga samtidig en viss beskyttelse. Da Arntsen tjue år senere fortalte om ferden til Fredriksstad Blad, 31. mars 1962, var været noe av det han særlig husket:

Merkelig nok var det samme sort snevær som i dag pluss tåke.

Farene meldte seg kort tid etter at skipet hadde forlatt svensk farvann. Omkring klokken 13.30 den 1. april kom B.P. Newton i kontakt med en tysk konvoi og ble beskutt. Kort tid etter forsøkte to tyske bevæpnede trålere å stanse tankskipet. Da B.P. Newton ikke etterkom signalene, åpnet fartøyene ild med maskingevær og kanoner. Flere granater traff skipet, men ingen om bord ble såret. Med en fart på over 16 knop klarte B.P. Newton å øke avstanden og slippe unna. Arntsen beskrev senere hendelsen kort:

Da vi var kommet utenfor den svenske sjøgrensen ble vi først beskutt av tyske oppsynsbåter, men vi hadde god fart og kom unna.

Faren var likevel ikke over. Senere ble skipet angrepet fra luften. Det ble beskutt med maskingevær og utsatt for bombing, og én av bombene eksploderte så nær skipet at man måtte stanse for å undersøke skadene og foreta reparasjoner. Nye flyangrep fulgte, men B.P. Newton fortsatte vestover.

Det første møtet med flyene skapte imidlertid en helt annen reaksjon om bord. Mannskapet ventet at britiske fly skulle møte Kvarstadbåtene, og trodde derfor først at hjelpen var kommet. Arntsen fortalte:

Vi trodde først at det var engelske fly, for meningen var at de skulle møte båtene. Vi vinket og gledet oss, men så begynte bombene å falle.

Til tross for beskytningen og bombeangrepene kom B.P. Newton fra ferden uten større skader. Arntsen oppsummerte selv hendelsene nøkternt:

Vel, det gikk greit med vår båt med 71 mann ombord.

Tidlig om morgenen 2. april fikk de omsider kontakt med den britiske destroyeren HMS Valorous. Derfra ble tankskipet eskortert videre, og om ettermiddagen kom britisk land til syne. Den 3. april var Arntsen og resten av mannskapet i sikkerhet i Skottland.

Av de ti Kvarstadbåtene som forsøkte utbruddet, var B.P. Newton én av bare to som nådde Storbritannia. Seks skip gikk tapt, mens to vendte tilbake til Sverige. Av de 471 menneskene som deltok i forsøket, kom 124 frem til Storbritannia. Nitten mistet livet under selve utbruddet, mens et stort antall av dem som ble tatt av tyskerne havnet i fangenskap. For mange ble konsekvensene fatale også senere; 43 av deltakerne døde i tysk fangenskap.

For Arntsen var overfarten samtidig slutten på den lange ventetiden i Sverige. Den 3. april 1942 sto han endelig på britisk jord, mindre enn ett år etter at han hadde flyktet fra det okkuperte Norge. Bare dager senere begynte neste fase av hans militære tjeneste.

B.P. Newton fortsatte i alliert tjeneste etter Kvarstadaksjonen. Skipet overlevde imidlertid ikke krigen. I juli 1943, lastet med bensin, ble det torpedert av den tyske ubåten U-510. 23 mennesker mistet livet, mens 24 ble reddet.

Tjeneste og utdanning i Storbritannia

I Storbritannia ble innsatsen under utbrytningen anerkjent av både norske og britiske myndigheter. For mannskapet på B.P. Newton kom den norske hederen noen måneder senere. I statsråd hos Kongen, holdt ved den norske ambassaden i London 21. august 1942, ble det besluttet at deltakerne om bord skulle tildeles Krigsmedaljen. Utmerkelsen ble gitt «for fortjeneste av Fedrelandet under krig».

Også britiske myndigheter hedret enkelte av deltakerne. Arntsen ble tildelt British Empire Medal for Meritorious Service, en britisk utmerkelse for særlig fortjenstfull sivil eller militær innsats. Tildelingen var direkte knyttet til Kvarstadaksjonen, med begrunnelsen: «For services during Operation PERFORMANCE – the escape of ships from Sweden in March and April 1942.» Utmerkelsen ble gitt til skytterne om bord på de to fartøyene som lyktes i å nå Storbritannia.

Den 9. mars 1943 ble mottakerne invitert til Admiralty House, hvor Admiral of the Fleet Sir Dudley P. R. Pound på vegne av kong George VI skulle overrekke medaljene.

Arntsen kom til Storbritannia 3. april 1942 og ble raskt satt inn i tjeneste. Allerede 9. april, seks dager etter ankomsten og på toårsdagen for det tyske angrepet på Norge, ble han attasjert til Hærens Overkommando. Den 16. april, bare tretten dager etter at han hadde satt foten på britisk jord, tiltrådte han som troppssjef ved KPC i Hærens skole- og øvingsavdeling (HSØ).

HSØ hadde sitt utspring i øvingsavdelingen som ble opprettet da Den norske brigade i Storbritannia ble organisert i mars 1941. Avdelingen hadde ansvar for utdanning av både rekrutter og befal og fikk fra 1942 en fastere organisasjon. Undervisningen omfattet blant annet militær organisasjon, operasjoner og taktikk, instruksjon og administrasjon, i tillegg til mer spesialisert trening innen vintertjeneste, samband, pionertjeneste og strid i tettbebyggelse. Virksomheten var ikke bare rettet mot den pågående krigen, men også mot behovet for utdannet personell til gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret etter frigjøringen.

I løpet av denne perioden søkte Arntsen også om opptak ved den nyopprettede Krigsskolen i London. I den forbindelse fikk han anbefalinger både fra en som kjente hans arbeid som leirsjef i Voxna, og fra sin tidligere skolesjef ved 6. divisjons skole, Gunnar Just, som på dette tidspunktet også hadde kommet seg til Storbritannia. Just avsluttet sin uttalelse om den tidligere eleven slik:

Albert Arntsen var i sin elevtid ved skolen en meget bra ung mann, flittig, påpasselig og altid godt forberedt i sine lekser. Han var i hele sin skolegang en av de flinkeste elever i klassen.

Jeg vil på det beste anbefale at han blir tatt inn på Krigsskolen.

Anbefalingene, sammen med Arntsens sterke ønske om å fortsette i aktiv krigstjeneste, kan ha vært med på å styrke søknaden. Etter et kort befalskurs ved HSØ ble han tatt opp ved Krigsskolen, og 30. oktober 1942 møtte han der til tjeneste.

Krigsskolen i London

Krigsskolekullet som startet i London høsten 1942 skilte seg på mange måter fra tidligere kull. Kullet er omtalt som det mest spesielle kullet i Krigsskolens 250-årige historie. Mange av kadettene hadde allerede fått krigen tett inn på livet. Flere hadde deltatt i felttoget i Norge i 1940, mens andre hadde kommet seg ut av det okkuperte landet gjennom ulike og til dels dramatiske fluktruter. For mange ventet dessuten ny aktiv tjeneste så snart utdanningen var fullført.

Behovet for nye offiserer var stort. De norske styrkene trengte flere utdannede offiserer til den videre krigføringen, samtidig som myndighetene måtte forberede seg på oppgavene som ville følge etter en frigjøring av Norge. I juni 1942 ble det derfor besluttet å opprette en norsk krigsskole i Storbritannia.

Interessen for opptak var stor. Av i alt 239 søkere ble 74 tatt opp. De fleste hadde bakgrunn fra Den norske brigade i Skottland, mens andre kom fra de norske styrkene på Island, Hærens flyvåpen og Kystartilleriet. Blant kadettene var flere som senere skulle få fremtredende roller i det norske Forsvaret, deriblant Sverre Hamre, Tønne Huitfeldt, Sverre Bratland og Reidar Torp.

Krigssituasjonen gjorde det nødvendig å tilpasse utdanningen. Den ordinære toårige krigsskolen lot seg ikke gjennomføre, og undervisningen ble derfor samlet i et intensivt ettårig løp. Sivile fag ble redusert til fordel for militære emner som var mer direkte relevante for den tjenesten kadettene kunne vente seg etter endt skolegang.

Krigsskolen fikk tilhold i Kensington Palace Gardens i London, med major Eivind Otto Hjelle som skolesjef. Selve undervisningen foregikk i nr. 15, mens nr. 21 fungerte som kaserne og messe for kadettene. Skoleåret startet 30. oktober 1942 og varte frem til 30. oktober året etter.

Kadettene ble fordelt mellom en øvre og en nedre avdeling. Den øvre avdelingen var beregnet på elever som allerede hadde gjennomført befalsskole i Norge, mens den nedre i hovedsak besto av menige og utskrevet befal som var vurdert som skikket for videre offisersutdanning.

Med sin bakgrunn fra Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge ble Arntsen plassert i øvre avdeling, klasse A. Der traff han igjen Sverre Birkeland, som hadde vært hans lagfører under kampene i Gratangen våren 1940. Omstendighetene var nå helt andre. Drøyt to år etter at de hadde stått sammen i kamp i Nord-Norge, var begge kadetter ved Krigsskolen i London.

Også Bjørn Wassum, som Arntsen bare måneder tidligere hadde delt lugar med under den dramatiske overfarten med B.P. Newton, havnet i klasse A. Arntsen kom dermed til å gjennomføre offisersutdanningen sammen med både sin tidligere lagfører fra kampene i 1940 og lugarkameraten fra Kvarstadaksjonen.

Den 3. november 1943, få dager etter at skoleåret var avsluttet, utstedte skolesjef Eivind Otto Hjelle en attestasjon for Arntsen:

Fenrik Albert Arntsen har gjennomgått Krigsskolen i Storbritannia, øverste avdeling, fra 30-10-1942 til 30-10-1943.
I løpet av skoleåret har fenriken gjennomgått fallskjermkurs, 1 måned, 7 hopp og et kurs ved armoured division på 4 uker.

Skoleåret var heller ingen avslutning på krigstjenesten. Etter endt utdanning ble kadettene fordelt til norske og britiske avdelinger eller til andre oppgaver knyttet til den videre krigføringen, og mange av dem kom senere i aktiv tjeneste på kontinentet eller i Norge. For Arntsen skulle veien etter Krigsskolen etter hvert føre nordover igjen.

Videre tjeneste i Storbritannia

Etter Krigsskolen fulgte en periode preget av instruktørtjeneste, videreutdanning, britiske kurs og stabsarbeid, før Arntsen igjen fikk ansvar som troppssjef ved Hærens skole- og øvingsavdeling.

Han tjenestegjorde en periode som instruktør ved HSØ, der han deltok i opplæringen av annet personell. Deretter fulgte et kursopphold ved Treningsgruppe for befal (TGB) ved HSØ.

TGB var opprettet for å gi norske offiserer videre trening med sikte på tjeneste sammen med allierte styrker og de oppgavene som kunne vente ved en frigjøring av Norge. Offiserene hadde svært forskjellig bakgrunn, og undervisningen skulle blant annet gjøre dem bedre kjent med britisk organisasjon, materiell og taktikk.

I tiden som fulgte gjennomførte han ytterligere britisk militær utdanning. Blant kursene var et opphold ved OSDEF Battle School, knyttet til Orkney and Shetland Defences, samt kurs i assault og bruk av carrier, den britiske beltevognen som blant annet ble benyttet til transport og støtteoppgaver.

Fra 22. mars til 6. juni 1944 tjenestegjorde Arntsen ved staben hos Infanteriinspektøren, der han arbeidet ved G.II/regimentskontoret. Oppholdet ga ham erfaring fra stabsarbeid, i tillegg til den praktiske avdelings- og instruktørtjenesten han tidligere hadde hatt.

Sommeren 1944 gikk han igjen tilbake til HSØ. Den 7. juni tiltrådte han som troppssjef i Kompani G, en stilling han hadde frem til begynnelsen av september. Deretter fulgte tjeneste som troppssjef i Kompani H fra 4. september til 19. november 1944.

Perioden etter Krigsskolen ble dermed innholdsrik. Arntsen hadde i løpet av forholdsvis kort tid vært kadett, instruktør, kurselev, stabsoffiser og troppssjef, og samtidig fått videre opplæring i britiske treningsmetoder, materiell og taktikk. Erfaringene skulle bli nyttige da veien igjen førte ham nordover.

Tilbake til Norge: Operasjon «Crofter»

Mens Arntsen fortsatt tjenestegjorde i Storbritannia, var situasjonen på Nordkalotten i rask endring. Våren 1944 tok norske myndigheter kontakt med Sovjetunionen for å avklare hvordan en eventuell sovjetisk fremrykning inn i Finnmark skulle håndteres, og samtidig tilby norske styrker til operasjonene. Det formelle svaret kom 18. oktober. Sovjetiske myndigheter ønsket det norske bidraget velkommen, og samme dag rykket de første sovjetiske avdelingene inn på norsk territorium.

Fra norsk side ble styrken organisert rundt en militærmisjon under oberst Arne D. Dahl. Oppgaven var både å ivareta forbindelsen med de sovjetiske styrkene og å forberede gjenopprettelsen av norsk militær og sivil myndighet i de frigjorte områdene. Organisasjonen omfattet blant annet Avsnittskommando Finnmark, en marineavsnittskommando samt ulike forsynings-, sanitets- og støtteledd.

Den viktigste operative avdelingen var 2. Bergkompani, med over 230 mann. Britene ga hele ekspedisjonen dekknavnet Operation «Crofter», mens den norske styrken ble kjent som Force 138.

Den første kontingenten forlot Storbritannia 30. oktober 1944. Soldatene gikk om bord i den britiske krysseren HMS Berwick i Rosyth, hvor de før avreisen ble inspisert av kronprins Olav. Reisen gikk via Scapa Flow til Murmansk, som ble nådd 6. november. Derfra fortsatte styrken gjennom Petsamo, og 11. november krysset de første norske avdelingene grensen til Norge.

Arntsen var ikke med denne første kontingenten. Da den satte kursen nordover, tjenestegjorde han fortsatt som troppssjef ved Hærens skole- og øvingsavdeling i Storbritannia.

Reisen nordover

Den 20. november 1944 ble Arntsen overført til tjeneste i forbindelse med Crofter. Han ble tatt ut til den såkalte Novemberkonvoien, som skulle bringe nye forsterkninger og kadrebefal nordover. Kadrebefalet skulle blant annet bidra til å organisere og trene opp nye rekrutter og vernepliktige. Konvoien forlot Scapa Flow 28. november 1944 med kurs for Murmansk og videre tjeneste i Finnmark. 

Personellet som fulgte med denne konvoien fikk en viktig rolle i den videre oppbyggingen av de norske styrkene. De første norske avdelingene hadde allerede etablert seg i Øst-Finnmark, men nå skulle det også settes opp nye avdelinger med mannskaper fra den frigjorte landsdelen. Sammen med kadrebefalet fulgte derfor en utskrivningsnemnd på fire offiserer, som fikk sitt sekretariat i Vadsø. Herfra begynte arbeidet med å registrere og innkalle tidligere øvede soldater, og senere også unge vernepliktige som skulle gjennomgå rekruttutdanning.

Arntsen tilhørte kadrebefalet som ble sendt nordover. Fra 1. desember 1944 er han i tjenesteoversikten ført som instruktør og troppssjef ved Varangerbataljonen, en tjeneste han hadde frem til 14. februar 1945.

For Arntsen var reisen siste etappe på en lang vei tilbake til hjemlandet. Siden flukten fra Norge i 1941 hadde han tilbrakt over ti måneder i Sverige, deltatt i den dramatiske utbrytningen med B.P. Newton, gjennomført Krigsskolen i London og gjort flere års militær tjeneste i Storbritannia. Nå gikk ferden igjen mot Nord-Norge, denne gangen som utdannet offiser.

Finnmark vinteren 1944–45

Landsdelen Arntsen vendte tilbake til bar tydelige spor etter krigen. Sovjetiske styrker hadde høsten 1944 drevet tyskerne ut av Øst-Finnmark, men under tilbaketrekningen hadde tyskerne gjennomført tvangsevakuering og omfattende ødeleggelser. Veier, broer, havner og bygninger var mange steder ødelagt eller satt ut av funksjon.

Sør-Varanger var særlig hardt rammet. Kirkenes var sterkt ødelagt etter gjentatte bombinger og den tyske tilbaketrekningen. Også Bjørnevatn og andre steder hadde store skader. Transportmidler var fjernet eller ødelagt, kaier og broer sprengt, og telefon- og kraftforsyning var mange steder ute av drift.

For befolkningen var forholdene vanskelige. Mange hadde unngått tvangsevakueringen og levd skjult i gruver, tunneler, gammer og andre provisoriske tilfluktssteder. De hadde mistet hjem og eiendeler, samtidig som mørketid, kulde og knapphet på mat, klær og brensel gjorde situasjonen ytterligere krevende.

Det var under slike forhold Arntsen og de øvrige offiserene skulle forsøke å bygge opp regulære norske styrker.

Oppbyggingen av Varangerbataljonen

Den 19. desember 1944 begynte innkallingen av tidligere øvede soldater, og 3. januar 1945 var satt som første innrykkingsdag ved Strand internat. Fremmøtet var beskjedent i starten, men mannskapene kom etter hvert inn fra forskjellige deler av distriktet. Noen kom med reinsdyr, andre på ski eller sparkstøtting, mens enkelte måtte ta seg frem til fots.

Med de første mannskapene kunne organiseringen og treningen av nye infanteriavdelinger begynne. Materiellsituasjonen var vanskelig, og de første dagene manglet soldatene våpen. Etter hvert fikk de blant annet utlevert sovjetiske maskinpistoler. De to første kompaniene vokste gradvis til omkring hundre korporaler og menige hver, i tillegg til rundt ti befal.

Samtidig ble det tidligere frivillige kompaniet i Kirkenes innlemmet som bataljonens 3. kompani. Oppbyggingen gikk raskt. Allerede 25. januar kunne Distriktskommando Finnmark melde at fire mindre kompanier, kystvakt og enkelte bakre avdelinger var satt opp, til sammen omkring 600 mann. Ved inngangen til februar talte Varangerbataljonen alene 22 offiserer og omkring 500 sersjanter og menige.

For Arntsen besto denne perioden derfor av langt mer enn ordinær troppstjeneste. Som instruktør og troppssjef var han en del av kadrebefalet som skulle organisere og utdanne innkalte finnmarkinger til regulære militære avdelinger, under forhold preget av mangel på materiell, innkvartering og fungerende infrastruktur.

Kompani 4 / Varangerbataljonen

Som en del av den samme oppbyggingen ble Kompani 4 etablert i Vadsø, med Arntsen som sjef. Han beholdt stillingen frem til 1. februar 1946, og tjenestegjorde dermed både gjennom krigens siste måneder og inn i den første etterkrigstiden.

Et intervju som Trygve Andersen gjorde med løytnant Jan S. Iversen i januar 1996 gir et sjeldent innblikk i hverdagen i Kompani 4 under oppbyggingen. Iversen hadde møtt som menig i Vadsø 27. januar 1945 og ble tatt ut til tjeneste som lastebilsjåfør. Oppdragene førte ham rundt i både Nord- og Sør-Varanger.

Han husket blant annet transporten av syv brakker fra Kiberg-området til Nyborgmoen. Vinteren var streng, og i februar kunne temperaturen ligge mellom 25 og 30 minusgrader. De britiske uniformene soldatene var utstyrt med ga ifølge Iversen dårlig beskyttelse mot kulden. Saunaen de hadde tilgang til i en kjeller ble derfor et kjærkomment innslag i soldathverdagen.

Iversen mintes også forberedelsene til kronprins Olavs besøk i Vadsø. Under de enkle forholdene måtte man bruke de midlene som var tilgjengelige for å få uniformen presentabel. Han fortalte at han vasket uniformen først i bensin og deretter i vann før han kunne stille ordentlig antrukket til besøket.

Sjåførene fikk opplæring på Bjørnevatn, hvor de lærte å føre både lette og tunge lastebiler. Transportoppgavene viser samtidig hvor tett den militære tjenesten var knyttet til forholdene i den krigsherjede landsdelen. Tømmer ble blant annet fraktet fra Nordvestbukta i Pasvikdalen til Bjørnevatn for saging, før materialene ble kjørt videre til Neiden og brukt til bygging av en bru. Det ble også arbeidet med å utbedre stikkrenner som var sprengt langs Varangerfjorden.

Også kostholdet bar preg av forsyningssituasjonen. Iversen mintes russisk brød, hirsegrøt, britisk kjøtt og hermetikk, margarin, hvitost og syltetøy. Til tross for de begrensede råvarene berømmet han de militære kokkene for evnen til å lage god mat av det som var tilgjengelig.

Iversens erindringer gir dermed et konkret bilde av forholdene i avdelingen Arntsen ledet. Oppgaven som kompanisjef dreide seg ikke bare om militær utdanning. Mannskapene skulle organiseres, utrustes og trenes i streng vinterkulde og under betydelig materiellmangel, samtidig som kompaniet løste transport- og arbeidsoppgaver i et område hvor store deler av infrastrukturen var ødelagt.

Disse forholdene gjenspeiles også i den senere tjenestlige vurderingen av Arntsen. Her ble det fremhevet at han hadde hatt ansvaret for å «sette opp og utdanne kp. 4/Varanger bataljon», og at arbeidsforholdene hadde vært krevende:

Kapteinen hadde vanskelige arbeidsforhold – og lite befal til sin disposisjon. Utstyr og bevæpning til soldatene var mangelfulle. Kapteinen gikk inn for oppgaven med interesse og iver, og nedla et meget godt arbeide som kompanisjef.

Videre ble Arntsen beskrevet som «arbeidsom og lojal», og det ble vurdert at han «etterhvert som han får mer erfaring og rutine – vil bli en god kompanisjef».

Utbyggingen av styrkene fortsatte gjennom våren. Fra Storbritannia kom materiell for to lette bataljoner, og Varangerbataljonen kunne gradvis komplettere både utrustning og organisasjon. Ved krigens slutt hadde bataljonen vokst til 38 offiserer og 746 sersjanter, korporaler og menige. Distriktskommando Finnmarks samlede regulære styrke var da på over 2700 mann, og med kystvakter og andre frivillige regnet med var omkring 3000 mann under norsk militær organisasjon i området.

En senere vurdering fra Distriktskommando Nord-Norge ga samtidig en tydelig pekepinn på hvilken vei Arntsens militære karriere kunne ta:

Han ansees meget vel skikket for ansettelse i yrkesoffiserers stilling.

Arntsens tilbakekomst til Nord-Norge sto dermed i sterk kontrast til situasjonen fem år tidligere. Våren 1940 hadde han vært en ung befalselev i kamp mot den tyske invasjonsstyrken. Vinteren og våren 1945 var han tilbake som utdannet offiser og kompanisjef, med ansvar for å bygge opp og utdanne en norsk avdeling i en landsdel som igjen var i ferd med å komme under norsk kontroll.

Freden og de første etterkrigsårene

Den 8. mai 1945 kom freden, men Arntsen fortsatte som sjef for Kompani 4 / Varangerbataljonen frem til 1. februar 1946.

En mindre etterkrigssak gir et interessant innblikk i forholdene i kompaniet. Arntsen mente det var gjort lite for soldatenes velferd, og fikk derfor tillatelse fra Distriktskommando Finnmark til å sette i stand en bombeskadet kjeller under gymnastikksalen i Vadsø, hvor kompaniet var forlagt. Etter oppussing kunne rommet brukes som spisesal og soldatstue, samt til undervisning, dans og andre aktiviteter. Behovet var tydelig: Arntsen opplyste senere at kompaniet ellers i hovedsak hadde mottatt fire kortstokker, to sjakkbrett og omkring ti svenske bøker som velferdsmateriell.

Arbeidet kostet 1 812 kroner, men regningen førte til uenighet om hvem som skulle betale. Forsvarsdepartementet gikk med på å dekke halvparten, mens resten etter deres syn burde betales av Vadsø kommune. Arntsen fulgte saken videre også etter at han hadde forlatt Finnmark, og 21. mars 1946 ba han departementet om å dekke også den resterende delen. Hvordan saken formelt ble avsluttet, fremgår ikke av dokumentene vi har sett, men det er nærliggende å anta at den til slutt fant en løsning.

Yrkesoffiser i etterkrigshæren

Etter tiden i Finnmark fortsatte Arntsen sin militære karriere, men de første etterkrigsårene var også preget av en vanskelig bosituasjon. Han giftet seg i januar 1946, mens han fortsatt tjenestegjorde i Finnmark. Kona bodde da hos sine foreldre, i et hus hvor det allerede bodde tre andre familier. Kort tid senere ble Arntsen overført til Troms Infanteriregiment nr. 16, før han sommeren 1946 fikk stipendpermisjon for å ta artium. I august reiste han til Oslo og begynte ved Grimelands skole.

Boligmangelen fulgte familien videre. I januar 1947 fikk de leid en sommerhytte på Nesodden, hvor de bodde gjennom vinteren med sin da tre måneder gamle datter. Arntsen beskrev senere hytta som så dårlig at det var «et under at vi greidde oss gjennom vinteren».

Fra 1. juli 1947 tjenestegjorde han som offiser ved staben i Møre Infanteriregiment nr. 11. Heller ikke i Molde var det enkelt å finne et egnet hjem. I et brev fra mai 1948 beskrev Arntsen situasjonen slik:

I Molde var det umulig å skaffe hus, og jeg ble av regimentet anvist tre nakne rom i en brakke. Mine naboer i brakken var en del «damer» hvorav minst en hadde vært tysketøs, og noen arbeidere som for det meste gikk på fylla. […] All kokning måtte foregå på primus. Dette kunne selvsagt ikke gå i lengden, og jeg ble nødt til å flytte på pensjonat.

Senere fikk familien leid en hytte utenfor Molde, men heller ikke denne var egnet som vinterbolig. Da Arntsen i mai 1948 ble beordret til ett års tjeneste ved Luftvernartilleriet, hadde han og kona en datter på 20 måneder og en sønn på bare én måned. Han ba derfor om, dersom det var mulig, å få tjenestegjøre på Øst- eller Sørlandet og om hjelp til å skaffe bolig til familien. De stadige boligproblemene hadde, skrev han, vært en betydelig belastning både økonomisk og psykisk.

Sommeren 1948 var Arntsen elev ved Luftvernartilleriets skyteskole, før han fra august ble batterisjef ved Luftvernartilleriet på Tromøy. I 1949 vendte han tilbake til infanteriet og begynte en lengre periode ved Altabataljonen, først som nestkommanderende og senere i ledende funksjoner. Tjenesten ble avbrutt av kurs ved Skyte- og vinterskolen for infanteriet, blant annet et våpenkurs høsten 1950.

Ved inngangen til 1951 var Arntsen igjen nestkommanderende ved Altabataljonen, hvor han i hovedsak arbeidet med bataljonens mobiliseringsberedskap. I en senere tjenesteuttalelse ble han beskrevet som en «dyktig offiser» og som en «rolig og behersket befalingsmann», lojal, korrekt og lett å samarbeide med.

Våren 1951 ventet imidlertid en ny tjeneste utenfor Norge.

Tjeneste i Tysklandsbrigaden

Fra 22. april 1951 ble Arntsen beordret som kompanisjef for kompani C i 2. bataljon, Brigade 512.

Brigade 512 var en del av Tysklandsbrigaden, Norges militære bidrag til den allierte tilstedeværelsen i Tyskland etter krigen. Brigaden ble satt opp i Norge våren 1951, og de følgende månedene gikk med til oppsetting og utdanning før avdelingen ble overført til Tyskland høsten samme år.

For Arntsen handlet forberedelsene ikke bare om den militære tjenesten. Etter flere år med stadige forflytninger og vanskelige boligforhold var han opptatt av at kona og de to barna denne gangen skulle kunne følge ham. I forbindelse med beordringen spurte han om familien kunne få bolig, og viste til at de i løpet av de siste to årene bare hadde bodd sammen i omkring to måneder.

Da overføringen til Tyskland nærmet seg, søkte han formelt om familiebolig i Tyskland. I søknaden fra 17. august 1951 gjorde han rede for hvordan tjeneste på blant annet Setermoen, i Oslo, Stavern, Tromøy og Finnmark hadde ført til lange perioder borte fra familien. Han oppsummerte situasjonen slik:

Siden jeg giftet meg, har min familie og jeg enda ikke bodd sammen i skikkelig hus.

Heller ikke boligen familien hadde i Alta var noen god løsning. I januar 1951 hadde de flyttet inn i en treroms leilighet i en brakke uten innlagt vann, slik at alt vann måtte bæres både inn og ut. Arntsen mente derfor at det var vanskelig å la familien bli boende der alene mens han tjenestegjorde i Tyskland. Denne gangen lyktes det å holde familien samlet, og kona og de to barna fulgte ham til Tyskland.

Arntsens 2. bataljon ble forlagt i Holtenau, like nord for Kiel. Plasseringen ga bedre øvingsmuligheter enn bataljonens tidligere forlegning i Husum, og sammen med 1. bataljon lå avdelingen i det som ble omtalt som brigadens «fremste linje» nord for Kielerkanalen. Fra november fulgte en omfattende treningsperiode på Sennelager, med blant annet skarpskyting, patruljetjeneste, angrep og forsvar og strid i tettbebyggelse.

For Arntsen innebar tjenesten ansvar for å lede og utdanne et geværkompani i en avdeling med en reell beredskapsoppgave i den tidlige kalde krigen. Gjennom vinteren 1951–52 fortsatte treningen med kompani- og bataljonsøvelser, samvirke med artilleri og stridsvogner og britisk «battle procedure». I februar 1952 ble hele brigaden samlet på Sennelager til en større feltperiode med øvelser i blant annet angrep, forsvar og strid i tettbebyggelse.

En tjenestlig uttalelse etter perioden viser at Arntsen gjorde et svært godt inntrykk som kompanisjef. Bataljonssjef Thorleif Salterød beskrev ham som:

(…) en ualminnelig dyktig og rutinert troppsoffiser» som hadde «ledet sitt kompani utdannelse på en fortrinlig måte.

Særlig ble hans egenskaper under feltmessige forhold fremhevet:

Under feltmessige forhold har kapteinen ført sitt kompani med stor sikkerhet, godt taktisk skjønn og sans for realiteter. Han handler raskt og energisk og forstår å gjennomføre sin manøver i rett tid.

Arntsen ble videre omtalt som pålitelig og lojal, lett å samarbeide med og med god evne til å behandle sine underordnede og vinne deres tillit. Også hans administrative dyktighet og «smittende humør» ble trukket frem. Bataljonssjefens konklusjon var tydelig:

I enhver henseende en utmerket offiser!

Tjenesten i Brigade 512 ble dermed et nytt steg i Arntsens militære karriere. Erfaringene fra krigen og de første etterkrigsårene ble nå brukt i ledelsen og utdanningen av et norsk geværkompani i Tyskland, samtidig som han etter flere år med ustabile boforhold og lange perioder borte fra familien denne gangen kunne ha dem med seg under tjenesten.

Tilbake i Norge

Sommeren og høsten 1952 var Arntsen igjen ved Altabataljonen, først som kompanisjef under repetisjonsøvelse og deretter som bataljonens nestkommanderende.

Fra 1. februar 1953 ble han overført til Østfold infanteriregiment nr. 1 (IR 1) som offiser ved staben. I forbindelse med denne beordringen flyttet Arntsen og familien til Fredrikstad, som skulle bli deres nye hjemsted.

De neste årene vekslet han mellom stabstjeneste ved IR 1 og oppgaver som øvingsleder ved regimentets bataljoner. Sommeren 1955 gjennomførte han også et kurs ved Skyte- og vinterskolen for infanteriet.

I januar 1957 gikk han videre til tjeneste ved Øverstkommanderende for Nord-Norge, der han frem til sommeren samme år var assisterende operasjonsoffiser.

Denne perioden var preget av mer ordinær fredstjeneste, med stabstjeneste, øvingsledelse og videre militær utdanning. Våren 1958 ventet imidlertid en ny utenlandstjeneste, denne gangen i FN.

Tjeneste i UNTSO

Fra 28. mai 1958 til 29. mai 1959 tjenestegjorde Albert Arntsen i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) i Midtøsten. Organisasjonen ble opprettet av FN i 1948 for å overvåke våpenhvilen etter krigen mellom den nyopprettede staten Israel og de omkringliggende arabiske statene. UNTSO ble FNs første militære observatøroperasjon, med hovedkvarter i Jerusalem og observatører utplassert langs våpenhvilelinjene mellom Israel og nabolandene.

Norske offiserer begynte å tjenestegjøre som militære observatører i UNTSO i 1956, da den tilspissede situasjonen i Midtøsten gjorde det nødvendig å styrke organisasjonen. Tjenesten var frivillig, og fra mars 1958 ble den normale tjenesteperioden satt til ett år. Arntsen kom dermed til UNTSO kort tid etter at denne ordningen var innført.

Observatørenes hovedoppgave var å overvåke at våpenhvileavtalene ble overholdt. De bemannet observasjonsposter, patruljerte langs våpenhvilelinjene og undersøkte og rapporterte mulige brudd på avtalene. De kunne også bistå ved forsøk på å stanse ildgivning og overvåke aktivitet i demilitariserte områder.

Tjenesten kunne foregå under krevende forhold. Flere av observasjonspostene lå nær militære stillinger og kunne komme under ild, mens omfattende minelegging gjorde ferdsel i enkelte områder risikabel. Observatørene oppholdt seg gjerne tre til fire dager om gangen på en post eller utestasjon, ofte sammen med en offiser fra en annen nasjon. Som hovedregel tjenestegjorde de både på israelsk side av våpenhvilelinjen og i en av de omkringliggende arabiske statene.

Kort før Arntsens tjenesteperiode var over, mottok han et brev fra UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem. Brevet, datert 26. mai 1959, var undertegnet av organisasjonens stabssjef, generalmajor Carl C. von Horn, som takket ham for innsatsen:

I wish to express the gratitude of the United Nations Truce Supervision Organization in Palestine and my own personal thanks for the service you have rendered.

Von Horn uttrykte samtidig håp om at Arntsen hadde fått verdifull faglig erfaring gjennom den særegne rollen han som soldat hadde hatt i FN-oppdraget.

For Arntsen innebar året i Midtøsten en ny type utenlandstjeneste. Etter krigserfaringene og tjenesten i Tysklandsbrigaden gikk han nå inn i internasjonal tjeneste som militær observatør for FN, i den tidlige fasen av det som skulle bli et langvarig norsk bidrag til UNTSO.

Tilbake i Fredrikstad

Etter avsluttet FN-tjeneste vendte Arntsen sommeren 1959 tilbake til Østfold infanteriregiment nr. 1 (IR 1) i Fredrikstad, hvor han fortsatte som stabsoffiser. Erfaringene fra Midtøsten ble lagt merke til, og i den første tjenesteuttalelsen etter hjemkomsten ble han omtalt som en rutinert offiser som utførte sine oppdrag «på en meget god måte».

Fra 1. oktober 1961 fikk Arntsen den daglige ledelsen av virksomheten ved Fredrikstad kommandantskap, og dette skulle bli en sentral del av resten av hans militære karriere. Tjenesteuttalelsene fra 1960-årene tegner et stabilt bilde av en erfaren og pålitelig offiser. Han fikk jevnlig ros for måten han løste oppgavene på, samtidig som han deltok i øvelser ved regimentet og ble fremhevet for godt taktisk skjønn.

Etter hvert ble Arntsen forfremmet til major. Også de personlige egenskapene hans ble trukket frem i vurderingene. I 1967 ble det blant annet skrevet at han hadde «et lyst og godt humør», og i 1969 ble han omtalt som en utmerket medarbeider som skjøttet oppgavene ved kommandantskapet «på en prisverdig måte».

Fredrikstad hadde samtidig for lengst blitt familiens faste hjem. Arntsen kom til byen i 1953, og etter mange år med flytting og midlertidige boliger slo familien nå varig rot. Også utenfor Forsvaret engasjerte han seg sterkt i lokalsamfunnet.

Idrett var en av hans store interesser. Fra 1964 deltok han i arbeidet med planleggingen av en ny idrettshall på Kongsten, senere Kongstenhallen. Han var med både i utrednings- og planarbeidet og senere i selve byggekomiteen. Etter at hallen åpnet i 1971, satt han også en periode i styret. Han engasjerte seg dessuten i Fredrikstad Fotballklubb, hvor han blant annet var medlem av valgkomiteen og i 1976 var personlig varamann til klubbens hovedformann.

Arntsen var også politisk aktiv. Han ble formann i Fredrikstad Høyre i 1962, og etter sammenslutningen av Fredrikstad og Glemmen fortsatte han som formann i den nye, større Høyre-foreningen frem til 1966. Gjennom kommandantskapet var han dessuten i en årrekke representert i styret for Gamle Fredrikstad.

Den militære tjenesten fortsatte parallelt. De senere årene var i stor grad knyttet til saker under Fredrikstad kommandantskap, hvor han gjorde en omfattende innsats og «satte sterke spor etter seg». Da Arntsen tok frivillig avskjed 31. desember 1977, hadde han vært knyttet til Østfold infanteriregiment nr. 1 i nærmere 25 år.

Et siste etterspill fra krigen

I oktober 1978 søkte Arntsen om ex gratia-utbetaling for sin tjeneste om bord på B.P. Newton under Kvarstadaksjonen. Han rakk imidlertid aldri selv å få vite utfallet av søknaden. Albert Arntsen døde 19. november 1978, og da Direktoratet for sjømenn i januar året etter avslo kravet med henvisning til at han hadde vært ekstramannskap, og ikke en del av skipets ordinære mannskap, var det hans kone Hildur som tok saken videre.

Hun reagerte særlig på skillet mellom ekstramannskap og ordinært mannskap og viste til den risikoen og innsatsen som hadde ligget bak Kvarstadaksjonen. I brevet til myndighetene skrev hun:

Det er merkelig at man her setter et skille mellom mennesker som ekstramannskap og ordinære mannskap. Er ikke dette et hån mot de menn som ikke satte noen grenser da det gjaldt å handle. De satte inn alt de hadde nemlig sin ungdom og sitt liv. […]

Men det kunne være en ledetråd for oss som skal vurdere deres innsats. Når det skal utdeles EX GRATIA, la det da skje i den ånd som behersket disse menn som skal motta den. Ellers kan utdelingen få karakter av holdningsløshet istedenfor EX GRATIA.»

I den byråkratiske behandlingen kom den menneskelige siden ved Kvarstadaksjonen i bakgrunnen. Risikoen deltakerne hadde tatt under utbrytningen fikk liten betydning; avgjørende var den formelle forskjellen mellom ekstramannskap og ordinært mannskap. Saken ble dermed et siste etterspill til en krigserfaring som hadde fulgt Arntsen gjennom store deler av livet. 

Da hans egen historie senere skulle oppsummeres, var det imidlertid først og fremst mennesket og offiseren Albert Arntsen som ble trukket frem. I et minneord etter hans død ble det særlig lagt vekt på forholdet til kolleger og medarbeidere. Oberst Thorvald Randers beskrev ham som uvanlig godt likt både blant offiserskolleger og de sivilt ansatte som arbeidet for ham:

Vi vil savne hans lune humor og hans kloke råd og veiledning.

Med dette var en lang militær løpebane avsluttet. Som ung befalselev hadde Arntsen blitt kastet inn i kampene våren 1940. Derfra fulgte motstandsarbeid, flukt til Sverige, den dramatiske ferden med B.P. Newton, Krigsskolen i London og tjeneste i Finnmark under frigjøringen. Etter krigen fortsatte han i Forsvaret, blant annet som kompanisjef i Tysklandsbrigaden og senere som militær observatør for FN i Midtøsten.

Arntsens historie følger dermed på mange måter utviklingen av det norske Forsvaret gjennom en hel generasjon, fra felttog og landflyktighet til gjenreisning, NATO og internasjonal fredstjeneste. I Fredrikstad fant han og familien til slutt et fast hjem, og det var også her han avsluttet et yrkesliv som hadde strukket seg fra krig til fred.

Kilder og litteratur

Privatarkiv

Privatarkiv etter Albert Arntsen, i privat eie: Militær personellmappe med tjenesteoversikter, rulleblad, tjenesteuttalelser, beordringer og korrespondanse, samt materiale fra tiden ved Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge, oppholdet og tjenesten i Sverige, utdanningen ved Krigsskolen i London, tjenesten i Nord-Norge og Varangerbataljonen, Tysklandsbrigaden, UNTSO og Fredrikstad kommandantskap.

• Albert Arntsens dagbok, april–mai 1940.

Arkivkilder

• Utenriksstasjonene, Legasjonen i Stockholm, Flyktningkontoret, AV/RA-S-6753/V/Va/L0002: Kjesäterkartoteket, flyktninger med registreringsnr. 1001–2000, 1940–1945, s. 165 – Albert Arntsen.

Litteratur

• Andersen, Trygve: Varanger bataljons historie 1898–1995. Finnmark regiment, Porsangmoen, 1997.
• Andresen, Alf Pahlow: Kvarstadbåtene. Grundt Tanum, Oslo, 1948.
• Barker, Ralph: Blokadebryterne. Gyldendal, Oslo, 1977.
• Berg, Johan Helge og Olav Vollan: I Trønderbataljonens fotspor – 50 år etter: Gratangen 1940. 1990.
• Berg, Johan Helge og Olav Vollan: Fjellkrigen 1940: Lapphaugen–Bjørnfjell. 1999.
• Breidlid, Olav: De norske styrker i Tyskland 1947–1953. I samarbeid med Tysklandsbrigadenes veteranforbund, Oslo, 1996.
• Eide, Knut (red.): Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge 1899–1999. 1999.
• Johansson, Anders: Glemte armé. Damm, Oslo, 2008.
• Kristiansen, Rolf: Norsk militær innsats for de Forente nasjoner (1949–1970). Forsvarets krigshistoriske avdeling, Oslo, 1972.
• Lyngstad, Torleif: Veien til Sverige. Orkana, Stamsund, 2015.
• NOU 1998:12 Alta bataljon.
• Sandvik, Harald: Frigjøringen av Finnmark 1944–1945. Gyldendal, Oslo, 1975.
• Sandvik, Trygve: Krigen i Norge 1940. Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940. Bind 1. Gyldendal, 1965.

Aviser

• Fredriksstad Blad, lørdag 31. mars 1962.
• Fredriksstad Blad, tirsdag 26. oktober 1976.
• Fredriksstad Blad, tirsdag 21. november 1978.

Andre kilder

• Imperial War Museums: Muntlig historieintervju med Sverre Bratland.

Nettsider

• Fanger.no: «Kvarstadbåtene».
  www.fanger.no
• Store norske leksikon: «Kvarstadbåter».
  https://snl.no
• Lokalhistoriewiki: «Den norske krigsskolen i London 1942–1943».
  lokalhistoriewiki.no
• Krigsseilerregisteret: Albert Arntsens profil.
  krigsseilerregisteret.no
• Krigsseilerregisteret: B.P. Newton, skipsprofil.
  krigsseilerregisteret.no
• Krigsseilerregisteret: Artikkel om Kvarstadbåtene/B.P. Newton.
  www.krigsseilerregisteret.no
• Minnehallen: M/T B.P. Newton.
  https://minnehallen.no